Kvensk/Finsk. Din påstand om at det er likegyldig om en snakker kvensk eller finsk i Finland er ikke helt gjennomtenkt. Jeg har arbeidet sammen med finske industriarbeidere i nesten 30 år, og jeg måtte legge av det kvenske og lære meg finsk.
Samme problem hadde jeg når jeg besøkte mine foreldre. Da snakket jeg finsk med min far og kvensk med min mor for hun forsto ikke det rene finske språket.
MVH Arne B. Hivand

Men det beviser jo bare at man ikke kan anse kvensk som en dialekt, men et eget språk slik det har status som.
I tillegg har jeg forstått at det er store indeviduelle forskjeller mellom de kvenske dialektene i Norge. Kanskje noen av dem er mer forståelig for Riks-Finsk språkelige, en andre.

Vi får håpe Seppola kommer innom og kommenterer dette.

Vi er vel alle enig om at kvensk eller kvenfinsk er et eget språk. Den debatten har vi hatt gående i en årrekke, og den han endt med seier for oss som arbeidet for at det skulle ha status som eget språk. Så den debatten ser jeg ingen grunn til å ta på nytt.

Det fins neppe noen som er riksfinsksspråklige like lite som det fins noen som er bokmålspråklige. Begge er skriftspråk og det fins neppe noen som snakker rent bokmål eller snakker rent riksfinsk. De aller fleste både i Norge og Finland snakker dialekter.

Når Arne B Hivand skriver at han i kontakt med finske industriarbeidere var nødt til å legge bort sin egen dialekt og gå over til å snakke finsk ( riksfinsk? ) så skulle jeg gjerne visst hvilket område i Finland disse arbeiderne kom fra før jeg uttaler meg om hva grunnen til det kunne være.

For 40 år siden var det ikke uvanlig at vi som snakket nordnorske dialekter ble gjort narr av når vi kom til Østlandet og at det ble sagt til oss at vi var umulige å forstå, men vi gav ikke etter og gikk over til å snakke “søring” av den grunn. På samme måte har jeg også i Finland møtt folk som har reagert på tilsvarende måte på mitt kvenfinske språk som østlendingene gjorde på min nordnorske dialekt. Men jeg gikk ikke over til å snakke “søring” i Finland heller. Jeg holdt på mitt eget språk og ble forstått.

Jeg traff en gang en mann i Helsinki som sa til meg: " Jeg hører du er nordlending, men hvor kommer du egentlig fra? Jeg svarte: Du kan jo gjette. Han gjettet først på Muonio, så på Kittilä, så på Tornedalen i Sverige, før jeg fikk fortalt ham at jeg var fra Yykeänperä i Nord-Norge. Dette er et godt bilde på situasjonen. Finnene hører at vi kommer nordfra, men forstår oss stort sett.

Til det Arne B Hivand fortalte om sin mor som ikke ville forstå ham når han snakket “søring” vil jeg kommentere at jeg forstår hans mor meget godt. Koffer i farsken skal ungdommen komme hjem å gjøre seg til med å snakke “søring” etter å ha vært noen år sørpå !?!

Jeg mener at man av prinsipp skal bruke sin egen dialekt, men jeg vil ikke oppheve meg til dommer over de som har valgt å tilpasse seg miljøet på arbeidsplassen og gått over til å snakke “søring”, enten de nå har gjort det i Norge eller i Finland. Jeg mener at søringene bare har godt av å måtte høre på litt nordnorsk på samme måte som folk i Finland ikke tar skade av å måtte høre på litt kvensk. De forstår det om de legger godviljen til. Hilsen Bjørnar Seppola

Interessant sammenligning mellom riksfinsk og bokmålsnorsk!

Vil det si at man gjerne må lære seg å snakke det man vil, den dialekten man vil (og det kan jo ingen hindre noen i)

- men at den som vil lære seg å lese og skrive, bør lære riksfinsk, henholdsvis bokmåls(eller ny-)norsk?

Jeg tror det vil være vannskelig å beholde det kvenske språket uten at språket formaliseres og tegnes ned. Uten dette arbeidet vil det kvenske språket forsvinne, det er jeg helt sikker på. For det har man sett med andre språk. Det som ikke formaliseres og tas i bruk, vil måtte vike plass for et majoritetsspråk.. Og kvensk er virkelig et eget språk. Arbeidet med formaliseringen er nå igang. Men mange mener at de kvenske dialetene er så forskjellig at det vannskliggjøres å velge hvilke kvensk dialekt man skal skape om til et skriftmål. Jeg mener man bør skape en en blanding mellom dialektne, som formaliseres til et skrift språk. jeg regner med at det kvenske språkrådet har valgt den taktikken. Mens de de forskjellige kvenske områdne kan dyrker sine egne muntlige dialekter. Litt på samme måte som med nynorsken.

Riksfinsken til Kvensk blir da i samme forhold som bokmål blir til nynorsken. Finsk blir kanskje nødvendig å lære seg i tillegg til kvensk.. Hvertfall til en viss grad. For oss kvener, vil nok alltid Finland være den kulturelle generatoren som holder oss i livet, og som gir oss muligheten til å “fylle” hullene, når vi ser at vi har mistet noe på veien.

Halti kvenkultursenter har hvertfall fått ansvar for nord-troms dialekten, i språksatsningen. Dette skal jeg skrive en sak på om litt..

Som dere trolig skjønner er det vanskelig å diskutere språkbruk med folk som ikke snakker språket selv. Men jeg ser at det er behov for informasjon til de mange som ønsker å lære seg språket og skal gi noen kommentarer til Eskild Johnsen og Aage Hansen.

Det blir feil å sammenligne med nynorsk og bokmål hvor riksfinsk er ”bokmål” når man skal beskrive det som skjer i kvensk/finskspråklig miljø. Den nærmeste sammenligningen man kommer er den situasjonen som oppstod i Norge på midten av 1800-tallet. Da hadde vi allerede utviklet et bokmål som hadde startet med dansk på 1700-tallet og så utviklet seg til norsk ved å ta inn ord og bøyningsformer fra talemålet. Det bokmålet vi har i dag og det skriftspråk jeg skriver denne teksten på.

Rundt 1860 lanserte en del ungdommer en ny variant av norsk skriftspråk, landsmålet som senere ble kalt nynorsk. Man hadde da forsket på alle dialektene laget et skriftspråk på vitenskapelig grunnlag. Resultatet kjenner vi alle, så det skal jeg ikke gå videre med.

Kvener har skrevet tekster i Norge i mer enn hundre år. Man har tatt utgangspunkt i det finske alfabetet og skriftspråket og så fylt inn med egne ord og bøyningsformer. På den måten er det utviklet seg en skrifttradisjon som alle forstår, – også finlendere og talere av meän kieli. Samtidig lærte kvener seg å forstå skrevet finsk og meän kieli, for meän kieli bruker også det finske alfabetet.

Det hele fungerte godt så lenge målsetningen var å bli forstått samtidig som man brukte sitt eget talespråk skriftlig. De av dere som leser dette og som kan språket kan sjekke dette selv.

Men nå har man med utgangspunkt i universitetsmiljøet forsket fram en ny måte å skrive på, – det såkalte kainun kieli, som man skal få alle til å akseptere.

Jeg er stygt redd for at dette blir et slag i løse luften. Folk snakker og skriver som de selv vil. Og dersom meningen er å sette i gang med språktvang på de få talere og skrivere av kvensk som er igjen, så er jeg redd for at hele kvensaka vil rase sammen.

Å hevde at den type kvensk undertegnede og mange med meg skriver egentlig er finsk , er like galt som å hevde at det bokmål Eskil Johnsen skriver egentlig er dansk. Jeg regner med at dere kjenner igjen retorikken.

Hadde det nye skriftspråket for kvenene vært lansert for 100 år siden, hadde det kanskje vært en annen sak. Men å lansere en ny skriftnormal nå, så lenge etterpå, fører til en strid som vi burde sluppet. Jeg vil ikke engasjere meg i kampen for å få folk til å skifte skriftspråk, og ikke tror jeg man vil lykkes med det heller. Det eneste man vil få ut av det prosjektet er noen ekstra engasjementer for forskere på universitet og arbeid for oversettere på Kvensk Institutt. Og sluttresultatet blir i verste fall at kvensk vil dø ut som aktivt språk på grunn av politisk strategi.

Ellers er jeg enig med Espen i at det er viktig å få skrevet ned språket. Vi ønsker å publisere tekster på kvensk her i Skibotn, men det fins ikke midler. Og alle søknader om støtte til det er avvist. Det er helt unødvendig å avvente en normalisering av språket før man skriver det ned. De kvenske dialektene blir forstått innbyrdes. Hvordan ville folk på Vannøya reagere om deres dialekt skulle skrives ned dialekten på Toten?

Kvener forstår også de finske dialektene om man får litt øvelse, for forskjellen mellom kvensk og finsk er ikke større enn forskjellen mellom svensk og norsk.

Jeg vil sterkt frarå en standardisering av kvensk, uavhengig av om denne gjøres som en sammenblanding av ulike dialekter eller med utgangspunkt i en enkelt dialekt. La oss arbeid videre med det vi har. La hver enkelt skribent arbeide videre på det muntlige grunnlaget vedkommende har. Alle forstår likevel det som blir skrevet. Saka er for skjør til å tåle den strid standardiseringa vil medføre.

Håper dette gav noe klarhet i situasjonen.

Med hilsen Bjørnar Seppola

Hei igjen Eskild Johansen.
Jeg tror definitivt at kvensk er et eget språk og ikke en dialekt. En kan hver dag lytte til en times kvensk sending på radioen i nord Finland og nord Sverige. Det oppdaget jeg da jeg hadde oppdrag der jeg brukte bil og hadde radioen stående på en lokal stasjon, for en tid tilbake.

Hei Arne B Hivand.
Her er vi veldig enig. Jeg opplever også det språket som snakkes i Nord-Sverige og i Nord-Finland som kvensk. Jeg mener det er meget likt det vi snakker i Nord-Norge. Jeg er derfor ikke enig med dem som mener at alt som snakkes på finsk side av grensen er finsk og av den grunn uforståelig. Tvert imot, jeg forstår folk i Nord-Finland og Tornedalen meget godt og jeg blir forstått der. Det er først når man kommer lengre ned i Finland man får litt problemer med å forstå dem. Men det går det også med litt øvelse.

Hilsen Bjørnar Seppola

Jeg skjønner ikke hensikten med et eget kvensk språk. Blir ikke det litt kaudervelsk hvis det kvenske språket skal brukes i Finland? Jeg vil foretrekke å snakke riksmål hvis jeg er i Finland – og ikke kvensk! Det høres fullstendig feil ut. En annen sak er; hvor mange generasjoner må passere før man kan si at man er norsk og ikke kvensk?

Godeste Randi Losua.

Du mener neppe at det har ingen hensikt med norsk når vi har både svensk og dansk. Blir ikke det litt av samme problemstilling, når du mener at det har ingen hensikt med kvensk når vi har både finsk og meän kieli?

Dersom det virkelig er sant at du har lært deg å snakke finsk riksmål og gjør det når du er i Finland, er jeg mektig imponert. Jeg oppholder meg mye i Finland og har ikke truffet på en eneste finlender som er i stand til å snakke rent bokmål. De snakker alle ulike dialekter, hvilket jeg selv gjør. Jeg snakker dialekt fra Lyngen, og har aldri fått negative reaksjoner på det og/eller har hatt vanskeligheter med å bli forstått i Finland.

Dette med å snakke å skrive på dialekt er et fenomen i tiden. Både Artur Arntsen fra Tromsø, Arvid Hansen fra Senja, Timo K Mukka fra Pello, Bengt Pohjanen fra Kainus(Kalix) både snakker og skriver på dialekt. Jeg tror ikke du har tenkt skikkelig gjennom problemstillinga når du kaller det ”kaudervelsk”, så du skal ikke oppleve det som et nederlag å måtte snu på dette punktet. Å snakke og skrive kvensk eller kvenfinsk er ikke mer spesielt enn det andre brukere av dialekt gjør. Oftest møter man mer respekt både i Norge og Finland når man snakker sin egen dialekt, enn når man forsøker å knote på riksmålet.

Mikäli se on totta että sie sekä puhut että kirjoitat suomeksi , kirjoitapa suoran mulle osoitella bjseppola@hotmail.com. Sitten voimme jatkaa tätä keskustelua oikealla kielellä. Minusta on tärkeä että met jokka puhhumma kieltä harjottele kirjoittamista kans. Uskon että ymmärrät minun kveenisuomea, ja mie tulisin varmasti ymmärtämhään sinun suomeaki. Jos lisäksi joku muu joka tämä lukkee ottaisi mulle yhteyyttä, voisimme kai perustaa keskusteluryhmän.

Bjørnar Seppola

Et viktig moment med kvensk og kvensk undervisning er at kvenske barn og unge skal være i stand til å kommunisere med besteforeldre generasjonen sin på en måte som gir muligheten for kultur-overføring mellom generasjoner. Det kvenske språket som tales i den eldre generasjonen, er så langt fra “formell” finsk, at kommunikasjon mellom generasjonene endres. Viktige kulturelle momenter i kvenkulturen forsvinner, når språket flates ut og erstattes med ny-finsk. Derfor er det viktig for bevaring og revitalisering av den kvenske kultur at vi fortsatt er i stand til å komuniserer på kvensk, kulturens eget språk, og driver opplæring i kvensk.

Siste avsnitt forsto ikke min mann; som er født og vokst opp i Bugøynes, og snakker det kvensk/finske-språket han bruker når han kommuniserer med folk fra hjembygda (Bugøynes). Nå er jeg sikkert ute på tynn is, noe som sikkert vil føre til at Seppola går helt av hengslene, men jeg tar likevel sats og stiller spørsmål om hans siste avsnitt er skrevet på kvensk eller finsk?
Det jeg selvfølgelig mener er at HVIS jeg hadde kunnet finsk så hadde jeg valgt finsk i FINLAND og ikke Bugøynes-finsk, som er sammenblandet med masse norske ord.
Dialekt? Det er vel en smaksak; jeg liker ikke å skrive dialekt, jeg foretrekker bokmål, men likevel kan Arthur Arntsen og Arvid Hansen for min del skriftlig ordlegge seg hvordan de vil.
Det jeg også spurte om var; I hvor mange generasjoner kan man si at man er kvensk – før man “blir norsk”? Når blir man “norsk”?
Kan noen antyde et svar uten å gå fullstendig av skaftet?

Hei Randi, jeg lover hvertfall å ikke gå av hengslene.
Spørsmål om norsk og kvensk, og hvilke kultur man tilhører handler ikke, etter min mening så mye om hva “man blir”. Det handler mer om hvor man kommer fra. Jeg er ganske sikker på at alle som diskuterer på denne tråden er norsk. Vi er født i Norge og har norsk statsborgerskap. Vi er bosatt i Norge og dermed norske. Men vi stammer fra den kvenske kultur, og er etterkommere av finske imigranter. På samme måte er samene samisk, men også norsk. De behøver heller ikke å velge mellom hva de skal kalle seg.

Vi kan hedre våre forfedre, og vår foreldre generasjon, ved ikke å skyve fra seg en kvensk identitet, og ikke la sin egen hjemmekultur, erstattes med noen man ikke er. Det gjør din mann når han benytter kvensk i samtale med sine sambygdinger.. Det gjør vi når vi jobber for det kvenske språket og den kvenske identitet.

Det jeg også spurte om var; I hvor mange generasjoner kan man si at man er kvensk før man blir norsk? Når blir man norsk?
- Det er ingen motsettninge mellom å være norsk og kvensk. Det kvenske er en utdyping av den norske kulturen.. man trenger ikke å velge mellom disse to deffinisjonene..

Håper du fikk svar på dine spørsmål.

Så vil jeg prøve meg på å svare på ditt spørsmål om hvorfor din mann ikke klarte å forstå den siste setningen. Dette kan ha med å gjøre at varanger kvensken, er anderledes enn Nord-Troms kvensken (der Seppola kommer fra)

I Varanger, Neiden og Pasvik er kvensk språk basert på de gamle dialektene i Ivalo og Inari. Det er trolig disse områdne Bugøynes baser sin dialekt på. Mens Seppola som kommer fra Nordreisa taler et språk som ligner mer på meankieli (Tornedalsfinsk). Denne kvenske dialekten ligner mer på de finske dialektene de snakker i Keinuvupio, Karesuando, Vittanki, Täräntö og Pajala i Sverige og Kilpisjärvi, Enontekiö, Pello og Muonio i Finland. (for 200 år siden)

Så kan man legge til 200 år med fornorskning og isolasjon i de norske kystbygder, og plutselig har man et språk som aviker selv innad i landet.

Altså har kvensk i Norge sine egene dialekter, en i Nord-Troms (Nordreisa, Storfjord, Lyngen Kåfjord, osv,) en i Vestfinnmark (Porsanger) og en i Øst-Finnmark (Varanger, Bugøynes, Vadsø osv.) I tillegg til glide overganger mellom regionene.

Dette er en av grunnene at Kvensk fikk status som eget språk, pga dialektforskjellene innad i språket.
Dette kan virke forvirrende, men det så har jeg som Nordmann, også problemer med å forså dialekter fra Sogn og Fjordane til tider.

Jeg mener at man derfor må akseptere kvensk som eget språk, og ikke som en finsk dialekt. Man kan sikkert sette mange prinsipielle problemstillinger med dette. Men egentlig er det ingen uoverkommelige praktiske problem med dette, mener jeg. Seppola er kanskje uenig med meg at man trenger en standardisering, og et felles kvensk skriftspråk, og heller tillate muntlige regionale forskjeller, men det blir da et valg basert på strategi, eller pragmatisme, og ikke på prinsipper mener jeg, og det er slikt som man må diskutere. Halti kvenkultur senter i Nordreisa, har hvertfall fått ansvaret for å bevare Nord-Troms dialekten, og da må de få gjøre det, slik de mener best.

Er hvertfall glad for engasjementet i denne saken, og det er helt riktig av deg å stille spørsmålstegn.. Det er det som er hensikten med den frie “kvenske Samtale” (på Norsk)

Takk for invitasjonen Eskild, og ingenting er bedre enn at de “stridende” parter er åpen for dialog!
Det første jeg ønsker å gjøre samtlige i dette fora oppmerksomme på er at dersom debatten blir preget av usaklige personangrep så trekker jeg meg.
Saklig begrunnet kritikk, også av enkeltpersoner må det derimot være takhøyde for.
Når det gjelder finsk eller kvensk så har staten definert kvensk som et eget språk.
Jeg er derimot uenig i argumentasjonen/begrunnelsene for kvensk som et eget språk. Det er ikke balanse mellom tilbud og etterspørsel.
Finsk riksmålsundervisning sliter allerede om ikke innsprøyting av kapital til konkurerende kvensk virksomhet skal belaste finskundervisningen ytterligere.
Seppola nevner nynorsk og vi ser at til tross for den store mengden folk som er nynorsktalende så er nynorsken på vikende front.
Samme gjeder samisk. Mange ungdommer som ikke ser annen nytte av samisken enn nettopp det å snakke med “gamlingan” vil tvilsomt bruke verdifull skoletid på å lære seg dette. Matnytten av samisk er dessverre nesten null.
I dag finnes der neppe flere enn hundre personer i regionen(Finnmark/Troms) mellom 15 og 40 år som “kvensker” og noen få hundre i samme aldersgruppe som taler finsk.
Hvor realistisk er det å tro at kvensk som språk vil lykkes?
Innen læremidler og lærere finnes på plass i skoleverket går det minimum 10 år.
Jeg skjønner at der finnes mye følelser knyttet til kvensk, spesielt vest i regionen. Men når den kjære hunden er på dødens rand så bør man se realiteten i øynene å la den dø i fred.
Sats heller på finsk som for noen kan bli et matnyttig språk.
Det er forøvrig interessant at noen velger å se tilbake på bestefars og oldefars “kvensking” som våre forfedres språk.
Hvorfor går man ikke tilbake til tipp eller tipp-tipp oldefars språk?
Altså de første av våre forfedre som slo seg ned her i regionen og hadde et “rent” finsk språk med seg.
Det er jo litt magre begrunnelser å si at et par generasjoner med finsk iblandet norsk og samiske ord skal være rettesnoren…
Som dere har vært inne på så er vi jo alle etterkommere av den samme kulturen.
Skal vi ikke da bruke demokratiske metoder å la regionens folk få gi sin stemme om hva som er ønsket, finsk eller kvensk?

Hei Eskild – takk for ditt fornuftige svar:-)
For ordens skyld vil jeg legge til at jeg karakteriserer meg selv som mer eller mindre som kven, men det gjør ikke mine barn (født på 70 tallet og -82), de er 4.generasjon etterkommere.
Uansett; vi har en fantastisk kultur og vi var heldige som fikk vokse opp med tre språk og tre kulturer.

Hei Eskild – takk for ditt fornuftige svar:-)
For ordens skyld vil jeg legge til at jeg karakteriserer meg selv som mer eller mindre som kven, men det gjør ikke mine barn (født på 70 tallet og -82), de er 4.generasjon etterkommere.
Uansett; vi har en fantastisk kultur og vi var heldige som fikk vokse opp med tre språk og tre kulturer.

Finsk og kvensk.

Hei igjen Randi Losua.

Jeg vil sterkt beklage hvis du opplevde det som jeg ”tok helt av” i mitt svar til deg. Det var på ingen måte min mening å fornærme eller såre noen. Jeg er tvert i mot glad for ditt engasjement i saka, og syntes det var veldig hyggelig å høre at du er inne på tanken å lære deg finsk. Vi trenger flere som deg.

Jeg syns at folk selv skal få lov til å avgjøre om de vil kalle språket sitt kvensk, kvenfinsk, eller bare finsk. I en så ømtålig sak, respekterer det valg den enkelte gjør, og lar folk bestemme selv. Det er dårlig folkeskikk å si til en person at han snakker kvensk hvis vedkommende selv sier han/hun snakker finsk, og vise versa er det dårlig folkeskikk å si til en person at han snakker finsk når han kaller språket sitt kvensk. Derfor har jeg pleid å helgardere og bruke begge betegnelsene når jeg skriver om saka.

De linjene jeg i går skrev på finsk (kvensk), som du spurte om, var skrevet på et nesten rent riksfinsk, med innslag av en del alminnelige dialektformer som brukes i Skibotn, i Nord-Finland, i Tornedalen og på Bugøynes. For det er slik at dialektene i Skibotn, Karesuando, Muonio og Pello ligger nærmere riksfinsk enn dialektene i Inari, Bygøynes og Ivalo gjør. Jeg mestrer et helt rent skriftlig riksfinsk om det er behov for det, mendenne gangen la jeg inn noen dialektord slik at det ikke skulle virke for stivt. Så jeg var litt overrasket når du sier det var vanskelig å forstå. Kanskje det er fordi man generelt har lite øvelse med å lese finsk? Du kan jo eventuelt skrive tilbake å nevne de ordene eller formene som ikke ble forstått, så kan vi avklare hva de betyr og om de kommer fra riksfinsk eller fra dialekt.

Om det virkelig er slik at du ønsker å lære deg finsk, vi jeg likevel anbefale deg den dialekten din mann og dine naboer snakker på Bugøynes. Det kan du trygt lære deg, for alle i Finland forstår Bugøynesdialekten like lett som de forstår dialektene i Ivalo og Inari. Innblanding av skandinaviske (norske) ord finner man mye av i Finland også, så det utgjør neppe noe problem. Kanskje du kunne skrive tilbake og nevne slike norske ord som du mener folk i Finland ikke forstår, så kan vi avklare om det er låneord som er allment i bruk i Finland, eller om de er spesielle for Bygøynes. Det er tilfeldigvis slik at undertegnede er med i språkrådene både for meän kieli og for kvensk og jeg har i tillegg i en årrekke koordinert statens arbeid med finsk i norsk skole. Det vil derfor ikke ta meg lang tid å framskaffe nødvendige data, om jeg ikke allerede skulle ha dem her hjemme.

Forskjellen mellom finsk og kvensk dreier seg i første rekke om administrative ordninger og om avtaler mellom landene. Utgiftene til å lage lærebøker på finsk og pressestøtte til aviser på finsk skal i prinnsippet betales av den finske staten. Tilsvarende utgifter til lærebøker på kvensk og pressestøtte til kvenske aviser skal betales av den norske staten. Ansvaret for å utdanne lærere i finsk ligger hos den finske staten, mens ansvaret for å utdanne lærere i kvensk ligger hos den norske staten.

Dialektene i språkene kvensk og finsk kan ofte overlappe hverandre, men hvem som skal dekke utgiftene til bøker og lærere er avhengig av hva språket heter. Så lenge det er snakk om kvener og kvensk er det den norske staten som har hovedansvaret, men straks det er snakk om finner og finsk, er det den finske staten som overtar hovedansvaret. Den gang vi hadde opplæring i kvensk i Norge, fram til 1936, var de aller fleste lærebøker som ble brukt, trykket i Finland, – på riksfinsk ! ! ! De ble kjøpt inn og betalt av norske myndigheter. I praksis var det også den gang slik at mesteparten av opplæringa i kvensk ble gitt på finsk. Det var bare i navnet det hette kvensk, bøkene var på finsk. Dersom den norske staten fra først av hadde tatt ansvar for finsk også, ville behovet for kvensk som eget språk neppe oppstått.

Du spurte meg også å om nårtid man går over fra å være kvensk til å være bare norsk. Det spørsmålet skal jeg komme tilbake til litt senere.

Med vennlig hilsen

Bjørnar Seppola

HVORFOR BLE DET NØDVENDIG Å KALLE SPRÅKET KVENSK I STEDET FOR FINSK
Jeg vaks opp i et miljø hvor det ble snakket like mye finsk som det ble snakket norsk. Vi kalte språket den gang for suomea, ”våres finsk”, eller lannan kieli som det også ble kalt). Kvensk var et helt ukjent begrep for oss den gang.. Et typisk trekk ved tenkemåten her i i Skibotn på den tiden var at vi betegnet oss selv som norskfinner. Vi ville være nordmenn, men vi ville fortsette med å snakke finsk i tillegg til norsk.
Da norsk tok mer og mer over på 1960 og 1970-tallet begynte vi å arbeide for at barna skulle ha opplæring i finsk på skolen slik at tospråkligheten kunne beholdes. Men norske myndigheter hadde den holdning at finnene i Norge er finske innvandrere og ansvaret for finsk språk ligger hos den finske staten. Samtidig hadde de finske myndigheter den holdning at kvenene/finnene i Nord-Norge er en minoritet i Norge og ansvaret for deres opplæring ligger hos norske myndigheter. Vi falt dermed gjennom to stoler og fikk ikke finsk i skolen i det hele tatt. Disputten mellom Norge og Finland på dette punkt har kommet opp til overflaten med jevne mellomrom siden lenge før krigen og er vel kjent for de fleste, så den ser jeg ingen grunn til å gå nærmere inn på.
I denne uenigheten om ansvaret, og i det forhold at norske myndigheter anså finnene som innvandrere fra Finland og nektet å ta ansvar for finsk i Norge, ligger en av årsakene til at det ble nødvendig å arbeide for at begrepet kvensk skulle brukes. Kvensk måtte godkjennes som et eget språk og at kvener måtte godkjennes som minoritet. Det er således det finske standpunktet om at kvenene/finnene i Norge er en norsk minoritet som ble ført videre i arbeidet med å få godkjent kvensk som eget språk og kvenene som minoritet. Mot dette arbeidet stod det norske standpunktet om at kvenene/finnene i Nord-Norge er finske innvandrere. Dette standpunkt får etter internasjonale avtaler som konsekvens at hovedansvaret for deres språklige underhold ligger i deres opprinnelige hjemland, i dette tilfelle Finland.
Da jeg kom inn i arbeidet i 1985 var allerede Nord-Norsk finskforbundet sprukket, og Ruijan kväänit, Pyssyjokilaiset dannet. Argumentasjonen om kvensk språk og kvenene som minoritet førte til at Norge omsider bøyde av og begynte å dekke utgiftene til opplæring for kvener. Om dere leser den nye norske skoleloven som kom i 1997, kapittelet om opplæring i finsk, og forarbeidene til denne, så går det helt tydelig fram at Norge kun har gitt rett til opplæring i finsk for kvenske elever. I tillegg har departementet sagt i et eget brev at finske elever kan delta i gruppene når disse er etablert. Dette har ført til at en god del av de som anser seg som finner har akseptert tingenes tilstand og bedt om finskopplæring for sine barn selv om det skjer under merkelappen kvensk. Men alle er klar over at det står i loven at retten til opplæring er knyttet til kvenske elever. Dette innebærer at den dag det ikke er flere kvenske elever igjen, flyttes ansvaret tilbake til Finland, såfremt man i mellomtiden ikke klarer å få endret skoleloven og holdningen hos norske politikere til finsk. Her i Skibotn er vi meget komfortable med å kalle språket for finsk, så det gjør det liten forskjell for oss om det i loven endres fra kvensk til finsk. Vi vil fortsette med de samme lærebøker og samme opplegg uavhengig om det heter kvensk eller finsk. Men dere må få endret skoleloven slik at den gjelder for finske innvandrere eller norskfinske også, ellers står hele ordninga med finskopplæring i fare for å falle ut.
Det er bare Stortinget som kan vedta lovendring, så det er bare å begynne å arbeide for det så snart som mulig. Tidligere har det vært vanskelig å få til en slik endring, men om mange nok tar det opp med ”sine” politikere på Stortinget, er det slett ikke umulig.
Håper dette gir dere en bedre innsikt i problematikken og hvorfor vi har kvensk og ikke bare finsk.

Jeg må korrigere Seppola som sier man må være kven for å ha rett til finsk.
Dette er ikke riktig.
Se punkt 1. “Mål for ordningen”. Det er barn med enten kvensk eller finsk som det fremgår av bindestreken. Dette har jeg forøvrig også fått bekreftet av UFD.
Minoritetstilhørighet er uvesentlig og nevnes heller ikke i tilskuddsordningen.
Forøvrig er det også finsk språk det gis opplæring i.
Kvensk nevnes ikke med ett eneste ord i dette dokumentet… ;)
Her er kopi av den innledende teksten:

Tilskudd til opplæring i finsk, kap. 225 post 67, grunnskolen.
Retningslinjer for forvaltning av tilskudd til opplæring i finsk, grunnskolen, under statsbudsjettets kap. 225 post 67. Fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet 7. august 2000, senest revidert 1. september 2004 i følge § 8 i Reglement for økonomistyring i staten og kap. 6 i tilhørende Bestemmelser om statlig økonomistyring. Retningslinjene trer i kraft 1. januar 2005.
DEL I – TILSKUDDSORDNINGENS INNRETNING
Kvener som i dag er bosatt i Norge er etterkommere etter utvandrere fra Finland og Nord-Sverige. Fra 1500-tallet og frem til første halvdel av 1800-tallet bosatte disse seg i Nord-Troms og Finnmark. Kvensk er kvenenes opprinnelige talemål, mens finsk er skriftspråket. Det er i Norge mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener.
1. MÅL FOR ORDNINGEN
Opplæringsloven § 2-7 sier at når minst tre elever med kvensk-finsk bakgrunn ved grunnskoler i Troms og Finnmark krever det, har elevene rett til opplæring i finsk. Omfanget av opplæringen i tid og innholdet i opplæringen er fastsatt i forskrifter etter §§ 2-2 og 2-3 i opplæringsloven. Fra og med 8. årstrinn velger elevene selv om de vil ha opplæring i finsk.

Og her er et ferskt utdrag fra Lovdata.no

§ 2-7. Finskopplæring for elevar med kvensk-finsk bakgrunn

Når minst tre elevar med kvensk-finsk bakgrunn ved grunnskolar i Troms og Finnmark krev det, har elevane rett til opplæring i finsk. Omfanget av opplæringa i tid og innhaldet i opplæringa fastsetjast i forskrifter etter § 2-2 og § 2-3 i denne lova.
Frå og med 8. årstrinnet vel elevane sjølv om dei vil ha opplæring i finsk.
Departementet kan gi forskrifter om alternative former for opplæring etter første leddet når opplæringa ikkje kan givast av eigna undervisningspersonale på skolen.
Endra med lov 17 juni 2005 nr. 105 (i kraft 17 juni 2005, etter res. 17 juni 2005 nr. 660).

Alt i orden, Seppola.
Igjen for ordens skyld; jeg er tilflyttet Bugøynes, vokste opp i Nyelv. Og dels også på besteforeldre-plassen Byluft (sørsiden av Nesseby kommune), der var fem husstander (!) med fire kulturer, finsk, norsk, samisk og russisk!Finsk var dominerende før/etter krigen og under besteforeldre-generasjonens levetid (til tidlig -70 tall).
Akkurat nå er jeg med-forfatter i en dokumentar om Sjølaksefiskere i Øst-Finnmark (ØF). Under et intervju i en av de store finsk-dominerte stedene i ØF støtte jeg på en definisjon, et ord som jeg husker ble brukt i min barndom; “eksere”. Men jeg fant det ikke i min synonymordbok. Min kollega forklarer at “eksere”/ “æksere” et ord som brukes i noen finskspråklige bygder. Ordet kan ha forskjellige nyanser ettersom i hvilken sammenheng/ forbindelse det blir bruk. Kort forklaring: Gjøre livet utrivelig for noen/ unødvendig plaging av andre/ mobbe/ lage intriger/ unødvendig vanskeliggjøring av ting.
Jeg for min del undres på hvordan og fra hvilket (finsk?) ord det har oppstått fra. Har fra tid til annen brukt definisjonen muntlig og til nå trodd at det er et norsk begrep.
I Bugøynes ble det på 1970-tallet ny-innvandring av finske kvinner. Deres barn fikk finsk-undervisning takket være lokale krefter og det faktum at skolen ble velsignet med en finsk lærer. Disse barna er i dag voksne og tospråklige. En tid ble det luftet et krav om at barna skulle lære “Bugøynes-finsk”, men dette motsatte de finske mødrene seg.
Er det ikke en viss fare for at det kvenske språket ender opp som en kuriositet? Samme veien vil det trolig gå med mitt “eksere”, for eksempel har mine barn ikke adoptert begrepet, slik at begrepet vil forsvinne med meg.

Til Stig.

Velkommen inn i debatten.
Jeg vil gjerne svare deg på din påstand om at det neppe finnes mer en hundre personer som snakker kvensk i Troms og Finnmark. I følge beregninger som ble gjort da Kvensk skulle utredes som eget minoritetsspråk i Norge, kom man frem til at det er opp til 8 000 kvensk talende i landet. Altså sprkbrukere som bruker kvensk i dagligspråket, eller behersker kvensk. Det blir da feil å være så lemfeldig med dine beregninger som du er nå.

Jeg er enig med Seppola om at det er uvesentlig om man ønsker å kalle seg selv for Finsk, Norsk-Finsk, Finlender og Fisnkæettede eller Kvensk, og jeg er villig til å kjempe med nebb og klør for at folk skal få velge dette selv. Men dette må være en gjensidig sak. I mange familier, slik som min, har vi bestandig omtalt oss selv som kvener, og jeg har selvsakt akspetert at mine venner ønsker å kalle seg noe annet, selv om vi kommer fra samme minoritets gruppe. Vi blir uansett ikke noe mindre norsk av dette enn andre. Det er mer et hyggelig påminne for oss om hvor vi kommer fra, og hvilken familiehistorie vi har. Men sannheten er at Kvensk språk brukere som Seppola og mannen til Randi, har et dagligspråk som avviker vesentlig fra Finsk (det de taler i sør-finalnd)

Jeg mener likevel at en satsning fo at dette språket ikke skal forsvinne ikke trenger å gå på bekostning av Finsk undervisningen i skolen. Langt der i fra. Finsk undervsningen i grunnskolen er viktig drahjelp for å berge Kvensk (mener jeg) og jeg mener også at det er en stor fordel for Kvener å beherske begge delene. Kvensk kan bli et viktig supplement i skolen, fom kan øke intressen for elevene for å lære Finsk språk. For på denne måten vil ungdommer som velger å lære seg Kvensk i tillegg til Finsk kunne bruke språket i hejmmet og i sitt lokalsamfunn. De vil da kunne i større grad kjenne igjen sine foreldre og besteforeldres språk, og det vil ikke bli så kunstig for dem, som det kanskje er i dag å lære seg finsk.

Jeg tror jeg tilleggsatsning på Kvensk i skolen, vil kunne føre til at flere ungdommer velger finsk språk.

Så vil jeg også kommentere dette du sier om samisk blant unge. Min erfaring er at veldig mange samisk ungdom (de jeg kjenner) er glad for at man har samisk i skolen. I de samsike kjerneområdne. De samene jeg kjenner som ikke snakker samiske, oppfatter jeg ofte har et ønske om å lære seg samisk.

Men kanskje vår uenighet om dette beror seg på at vi ferdes i forskjellige kretser.

Kvendebatt i Stortinget 1936
Kvensk som hjelpespråk i skolen ble strøket av Stortinget i 1936. I virkeligheten var
det en sovende paragraf. Vi hadde verken lærere eller lærebøker i kvensk, og ikke
var det noe språk i verden som het kvensk, bare finsk. Situasjonen hadde vært
annerledes klar hvis begrepet kvensk var blitt byttet med finsk . Dette går tydelig fram
av debatten som fulgte. Aksel Mikkola fra Neiden var en sentral person i debatten,
men alene var han ikke. Alle finnmarksrepresentantene hadde sterke og klare
innlegg. De ville ha finsk, men ikke kvensk. Av plasshensyn vil jeg bare referere
enkelte avsnitt av den fyldige debatten. (Bare enkelte avsnitt er tatt med her.)
Mikkola: Det var vel i første rekke mig som var opmerksom på dette spørsmål og
tok det op likeoverfor skolekomiteen….. Men jeg har ikke tatt dette spørsmål op av
hensyn til at det berører mig og de mennesker som er av samme avstamning som
jeg, men jeg finner det ganske enestående uhyrlig av statsmyndighetene å nevne i
loven et sprog som overhodet ikke eksisterer i hele verden. Der eksisterer ikke i hele
verden nogen stamme som heter ”kvæner”. Disse mennesker i Finnmark, som har
fått dette klengenavn, denne sjikane på sig, vet jo myndighetene- kirkestatsråden og
departementet – er folk som er kommet fra Finland til Norge med lovlig tillatelse, og
som Norge har tatt som landets gode borgere. Disse mennesker er borgere av ”mor
Norge” og vil være norske, og derfor synes jeg det er ganske sjikanøst at man
pådutter dem i loven et sprog som ikke eksisterer….. Det må jo være klart for alle,
også for kirkestatsråden og departementet går jeg ut fra, at det er ”finsk” man mener
her…..Jeg vil iallfall henstille til statsråden at han godvillig går med på å ta ut ordet
”kvænsk”, for det vil være dårlig reklame for statsråden at han forsøker å få inn i en
lov betegnelsen på et sprog som ikke eksisterer.
Rikard Kollstrøm (Polmak): Med hensyn til ”kvænsk” vil jeg si at jeg synes man
skulle bytte det ordet med ”finsk”. ”Kvænsk er nok et gammelt ord i norsk sprog, der
opp er iallfall ”kvænsl” meget brukt. Med ordet ”kvænsk” er ikke likt av folk dette
gjelder…. De anser det som utnavn, og det er nok riktig at det opprinnelig har vært et
utnavn. Disse innflyttere som kom fra Finland i eldre tider, var ukyndige i fiskeri, og
de var ukyndige i det norsk sprog. Jeg tror ”kvænsk” hadde samme betydning som
”komling”, og derfra stammer ordet, tror jeg. Jeg mener at man slett ikke behøver å
bruke dette ”kvænsk” ; man skulle heller bruke finsk som er det offisielle navnet. Med
hensyn til lappisk og finsk som hjelpesprog i Finnmark anser jeg det ikke nødvendig
at finsk brukes som hjelpesprog, for alle de finskfødte der opp kan nu norsk.
Kr.Berg: Jeg vet ikke at det i det hele er noget sprog som kalles for kvænsk;
derimot har vi jo finsk. I Finnmark er det iallfall så at ordet kvæn oppfattes som
skjellsord. Jeg kan ikke skjønne at man i det hele kan sette inn i loven at det skal
kunne benyttes kvænsk, når det i det hele tatt ikke finnes noget sprog som kalles for
kvænsk. Jeg for min del mener at det i alle tilfelle må forandres til ”finsk” istedenfor
”kvænsk”
Statsråd Hjelmtveit: Departementet har utferdiget sin proposisjon helt
overenstemmende med den nuværende lov, hvor det står (samisk) eller ”kvænsk”.
Imidlertid er forholdet at det iallfall ikke på meget lenge har vært utgitt nogen lærebok
i kvensk eller finsk, neppe siden århundreskiftet. Det tyder på at det ikke er noget
stort behov for dette hjelpespråk, og når spørsmålet nu er reist fra Finnmarksrepresentantene,
har jeg for min del ingen ting å innvende mot hr. Bergs forslag om
at vi stryker ordene (samisk) ”eller kvænsk” i siste linje. Jeg tror det er riktig å bruke
utrykket ”samisk” i stedet for det som har vært antydet ”lappisk”, fordi befolkningen,
så vidt jeg har forstått, selv ønsker den betegnelse. (Kilde: Referat Stortinget 1936)
Lykke: Jeg synes det er ganske meningsløst i norsk lov å fortelle at vi skal bruke det
finske sprog…. Vi må ikke i norsk lov si at at vi er pliktige til å holde lærere som skal
undervise på dette sprog. Vi sier ”lappisk”, det er uttrykk vi har brukt i andre lover, og
da synes jeg at vi skal bruke ”lappisk” og heller sette ”samisk” i parentes.
Signe Swensson: Det at finsk skulde være et hjelpesprog i landet, vilde jo være
temmelig eiendommelig, og det vil jeg på det bestemteste fraråde. Men jeg synes
også at det ikke bør lovfestes at samisk eller lappisk skal være hjelpesprog. Jeg tror
det vilde være meget bedre, og at det ville knytte lappene i Finnmark meget nærmere
til oss, hvis vi nu virkelig satte alt inn på å få en god norskundervisning og føre det
hele over på norsk sprog…… At et slikt hjelpesprog må kunne brukes for at man skal
kunne gjøre sig forståelig overfor de aller minste barna, det sier sig selv, men derfor
behøver det ikke lovfestes.
Lars Moen: Eg har tala med fleire i nemnda som me har fått fatt i her, og nemnda har
ikkje noko imot å gå med på eit framlegg som det som vart sett fram eller nemnt av
hr. Berg, at ”kvænsk” vert stroke, men at med held på ”samisk”. For, so vidt eg har
høyrt, og som det er upplyst her fyrr, ynskjer dei folka å halda på det namnet, ikkje
noko anna namn. Eg skulde difor tru at ein kunde gå med på hr. Berg sitt framlegg
um å stryka ”kvænsk” på båe stadene og halda på det andre.
Mikkola: Hvis departementet absolutt ikke vil gå med på å ombytte ordet ”kvænsk”
med finsk, så er jeg absolutt enig i at da bør ordet gå helt ut av loven, men jeg kan
ikke forstå hvilken grunn der skulle være for departementet til ikke å ville ombytte
ordet ”kvænsk” med finsk, når det allikevel er tydelig at med ”kvænsk” mener
departementet finsk.

En meget lesverdig tråd, dette! For å ta det siste først, så kan vel departementets motstand mot å bruke “finsk” i en lovtekst, ha sammenheng med det motsetningsforholdet mellom våre nasjoner som enkelte forsøkte å skape på denne tiden?

Såvidt jeg kan skjønne, ser vi konturene av et felles multiplum nå. Alle kan enes om at det bør være ordinær undervisning i moderne finsk (riksfinsk) i norsk skole.

Uenigheten består i om, eller hvor mye undervisning det i tillegg skal være i forskjellige dialekter av finsk/kvensk, eventuelt i et eget kvensk språk, som er systematisert og nedtegnet.

Begynner jeg å forstå?

Nu er nålens press mot ballongen snart ikke til å holde ut Aage!
Et par grams trykk til så blottlegges det hele :)

Randi Losua spurte om navnet å eksere. Hvor kommer det i fra? Det finnes i den store finske ordboka: Nykysuomen sanakirja, bind 6 side 754 som äkseerata.
Opprinnelsen er utvilsomt det svenske ordet ,eksersis, som man knytter til å gjøre militærtjeneste. I noen dialekter i Finland betyr ordet å kommandere folk at og fram til ingen nytte. I andre dialekter betyr det å plage folk. Ordet har et synonym som heter värkätä, som har vært brukt hos oss i noen grad. Her sa folk når de snakket norsk: Da eg ekserte som betyr da jeg gjorde militærtjeneste. De kunne også si: Han dreiv på å ekserte med guttongen helt til han var på gråten. Det betyr at han plaget gutten, kranglet med ham og kommanderte han fra det ene til det andre. Ordet er således i bruk hos oss både når vi snakker finsk og norsk.

Jeg mener opprinnelsen til ordet er det svenske ordet for å gjøre militærtjeneste, å eksere, som først er lånt inn i finsk, og deretter lånt til norsk i de bygdene der de har snakket finsk.Håper dette var til hjelp.

Jeg heller til den finske ordbokas forklaring; den passer i de situasjonene folk brukte uttrykket. Og så har man dradd det litt lenger ut her hos oss…
Takk for hjelpa.

Som vi ser skal det være finsk som andrespråk og kvensk skal flettes inn i finskundervisningen. Her er sitat fra Utdannings og forskningsdep. brev til Kultur og kirkedep. datert 05.10.2004. :

_I læreplanen av 1997 heter det at “Opplæringen tar sikte på å gi elevene praktiske og funksjonelle kunnskaper i språket som grunnlag for å delta i det finskspråklige fellesskapet”. Elevene skal altså utrustes slik at de kan “nyttiggjøre seg finsk i dagliglivet, i videre opplæring og i internasjonalt samkvem”. Den språkpolitiske situasjonen i Norge tilsier toleranse for språklig variasjon, slik rapporten påpeker.
Uavhengig av om kvensk blir behandlet som en dialekt eller et eget språk kan
opplæring i kvensk finne sted innenfor faget finsk som andrespråk slik det åpnes for i læreplanen av 1997. Både de språkstrukturelle ulikhetene og de kulturelle og samfunnsmessige forholdene som finnes mellom finsk og kvensk kan ivaretas gjennom dagens opplæring.

Selv om gjeldende lov gir kvenene rett til opplæring i finsk uten å nevne kvensk, så
følger man også her de vanlige pedagogiske prinsippene med å inkludere elevenes
lokale språk/dialekter (kvensk) og kulturelle tilhørighet i opplæringen. Dette er også
nedfelt i læreplanen, og den enkelte kommune og skole står fritt til også å tilby
opplæring i kvenske dialekter innenfor faget finsk som andrespråk._

Stig Tuv.

Men i det brevet du siterer ovenfor står det uttrykkeli: “…gjeldene lov gir kvenene rett til opplæring i finsk …” Hva mener du å gjøre med det? Så langt jeg kan se er det bare to muligheter. Enten må man få forandret loven slik at det står “…. gjeldende lov gir de finskættede rett til opplæring i finsk..”, eller så må de ( vi) som påberoper seg rett til opplæring i finsk som andre språk kalle seg selv kvener.For der er nettopp dette som er dilemmaet. Skoleloven gir kvenske elever rett til opplæring i finsk.

Slik opplæringsloven er i dag, er det retten til morsmålsopplæring for innvandrere som gjelder for barn av finske innvandrere og alle andre innvandrere. Nemlig rett til tilpasset opplæring i norsk og morsmål inntil de kan tilstrekkelig norsk til å følge den vanlige opplæringen på norsk.

Har du en strategi på hvordan du vil gå fram for å få forandret loven?

Oops! Slapp av Bjørnar, ingen lovendring er nødvendig! :)
Jeg glemte å få med at hensikten med brevet fra Utdannings og forskningsdep var å beskrive kvenskans status_.
Der er jo rapporter som med jevne mellomrom skal til Europarådetcoe/ om de nasjonale minoritetenes status… Og kvenene er derfor spesifikt nevnt fordi det gjaldt deres situasjon…

Hallo Stig Tuv. Hvordan mener du vi skal vurdere Stortingets behandling av Stortingsmelding 34 ( 2007 -2008) Mål og meining, Innst. S. nr. 184 – 2008–2009, som var lagt fram for Stortinget 25. mars i år hvor det framkom to helt ulike syn på støtten til finsk og kvensk i åra framover:

På side 44 under merknader står en merknad fra Fremskrittspartiet, som jo er et stort parti, med betydelig støtte i befolkninga, hvor man ønsker å fjerne all støtte til andre språk enn norsk:

Når det gjelder samisk, kvensk, romani, andre
minoritetsspråk og fremmedspråk, så mener k omi –
t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m s k r i t t s p a r t i e t
at det er en soleklar rett for alle å kunne bruke sitt
eget språk i de sammenhenger og steder hvor det er
naturlig å bruke det. Enhver motstand mot at folk i
private sammenhenger får bruke det språk de ønsker,
også hvor den private sammenheng er innenfor det
offentlige rom (for eksempel ved å utgi en avis i
Norge på et annet språk enn norsk), er en krenkelse
av fundamentale rettigheter. Derfor bør det praktiseres
en stor toleranse overfor folks bruk av språk.
Samtidig er det, etter d i s s e medlemmers
syn, viktig å presisere at andre språk enn det offisielle
norske ikke kan forvente spesielle rammebetingelser,
offentlig drahjelp eller offentlige subsidier.

På samme side merknad fra Høyre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, som ønsker støtten opprettholdt:

Stortinget ber Regjeringa om å utarbeide ein eigen handlingsplan for vitalisering av kvensk språk på alle nivå.

Kan vi trekke noen annen konklusjon enn at de som ønsker å fjerne all støtte til andre språk enn norsk blir fler og fler når et av de største partiene allerede helt og holdent går inn for å fjerne støtteordningene? Selvsagt er det bra at det fortsatt er el lite flertall på stortinget for fortsatt støtte, men hvor lenge varer det? Vi må bare se i øynene at det blir vanskelig å drive opplæring i finsk dersom det skal gjøres på kveldstid med innsamlede midler uten offentlig tilskudd til lærerlønninger.

Den gang i 1997 klarte vi å få i stand et kompromiss: Opplæring i finsk for kvensk-finske elever. Også den gang i 1997 var det mange på Stortinget, men ferre enn i dag, som mente at det ikke skal gis opplæring hverken for kvener eller for finner i offentlig regi. Jeg så det slik den gangen at det ikke var mulig å komme lengre en til det kompromiss vi inngikk. Det kan være at det lar seg gjøre å få endret ordet kvensk-finske elever til finskættede elever, slik du ønsker, men jeg er redd for at vi da i Stortinget får en diskusjon som ender med at hele ordningen med finskopplæring blir strøket slik det ble det i 1936. De gruppene på stortinget som er i mot all finskopplæring i offentlig regi har økt fra 1997 til i dag og øker hele tiden.

Vi hadde fram til 1936 en ordning hvor vi hadde opplæring i finsk under merkelappen kvensk. Så tok finnmarksbenken anført av Kr Berg og Mikkola i 1936 opp et forslag om at man skulle skifte ut kvensk med finsk, med den følge at Stortinget strøk hele ordningen med finskopplæring. Jeg er redd vi skal få en reprise på dette. Jeg vil derfor tilrå at dere som sysler med slike planer går forsiktig fram og sonderer i de ulike partiene på Stortinget før dere fremmer forslag om omlegging fra begrepet kvensk til finsk. Vi kan risikere at dersom vi går til Stortinget å hevder at alle kvener er døde og at det bare er innvandrede finner igjen, så får vi til svar at da skal hele ordninga med finskopplæring for kvener legges ned. Hovedansvaret for finsk språk ligger hos den finske regjering

Du skrev at paragrafen om bruk av finsk/kvensk i skolen i 1936 var en sovende paragraf. På det punktet har nok noen feilinformert deg. I henhold til stortingsmeldinga i 1936 var det den gang 268 barn som benyttet seg av tilbudet om opplæring i finsk under merkelappen kvensk. Jeg har lest brev, dikt og fortellinger skrevet av folk som lærte finsk på skolen i Norge på 1920 – 1930-tallet. Det er slett ikke dårlige saker de presterte. Om vi gjør et tankeeksperiment og tenker oss at ordninga i 1936 hadde fått lov til å fortsette, slik den gjorde for samisk, og om vi tar i betraktning størrelsen på årskullene i skolen opp gjennnom årene og veksten i folketallet ville vi trolig hatt ca 10 000 mennesker i Nord-Norge i dag som kunne lese og skrive finsk. Vi må vel være enige i at utspillet i 1936 ble en katastrofe, og vi må vokte oss vel for å gjøre samme feilen en gang til. Det er mulig at den interne striden om kvensk eller finsk førte til forslaget som gjorde at finskopplæringa ble stengt i 1936 og at Kr Berg og Mikkola hadde neppe tenkt grundig igjennom de konsekvensene forslaget kunne kunne få. Men det er også mulig at Berg egentlig ønsket å komme finskopplæringa til livs, mens Mikkola provde å bremse ham. Det er mye i dokumentene som peker på det siste. En ting kan vi imidlertid fastslå: Regjeringen var i 1936 innstilt på å føre finsopplæringa videre. Regjeringa hadde til og med foreslått forbedringer av finskopplæring. Det var lokale krefter i Finnmark som protesterte, og fikk den stengt

Kommentar til Bjørnar Seppolas siste innlegg:

Jeg ser og forstår risikoen du beskriver. Men jeg synes ikke vi skal tillegge dagens politikere tankegangen til politikerne, eller folk flest, på 1930 tallet.
Dagens samfunn har visserlig et “fornyet” syn på forskjellige sosiale aspekter.
En vesentlig forskjell fra 1936 til 2009 er at der faktisk ikke finnes “kvenske” barn i dagens samfunn som behøver finsk som hjelpespråk.
Heller ingen kvenske barn som ikke forstår norsk. Men der finnes etter det jeg forstår noen kvenske barn (og voksne…) som ikke taler kvensk, eller finsk…
Finsk i skoleverket anno 2009 er et spørsmål som dagens norske folkevalgte stortingsfolk må vurdere om det er nødvendig eller ei.
Jeg mener det absolutt bør være et valgfag på lik linje med tysk.
I allefall i de nordligste fylkene da vi har en nærhet til Finland der det er potensielle investorer og arbeidskraft.
Vi behøver norskkyndige lærere som også behersker finsk for å tilby finsk som hjelpespråk til fremtidens finske arbeidskraft med barn i skolealder.
Slike vurderinger bør imidlertid Norsk-finsk forbund foreta og presentere beslutningstakerne på Løvebakken.
Men kveneventyret og beskyttet nasjonal minoritetsstatus må snarest legges på hylla. Etter mitt syn grenser dagens kvenske sugerør i statskassa til svindel.
Fordi begrunnelsen ikke har rot i virkeligheten, men en “smart” akademisk konstruksjon.

Det viktigste i tiden fremover blir å meget klart synliggjøre overfor de aktuelle departement og andre myndighetsinstitusjoner at der i henhold til den Europeiseke rammekonvensjonen i alle fall ikke finnes kvener eller kvensktalende “befolkningsgrupper” i Øst Finnmark.(Med kvener menes slik staten definerer kvener som om dette er en særegen folkegruppe og beskyttet nasjonal minoritet…)
Der er de finskættede nordmenn en del av storsamfunnet og andrespråket i skolen skal være finsk! Slik som finsk også var andrespråket i de finskættedes historie og tildels tales i dag.
Etterhvert skal myndighetene oppdage at “kvenskans status” er intet mer enn et akademisk påfunn.
Et påfunn som ikke har rot i virkeligheten og vanlige folks egen oppfatning!
Organiseringen av NFI vil fortsette jevn og trutt..
Den statlige kvenifiseringen, les: påtvungede minoritesstatusen, av de finskættede i Øst Finnmark skal elimineres eller i alle fall begrenses betraktelig!

Hvordan kan det være tilfeller at en som er født av norske foreldre, vokst opp i Norge også vider kan lure på hvor mange generasjoner det må gå før en er norsk. Alle mine forfedre født etter 1830 er etter det jeg kan forstå norsk, selv om flere av oss er flerspråklig. Jeg kan godt huske tilbake til den tiden da vi ikke hadde lov til å bruke finsk hverken i skrift ellet tale på skolen, selv om vi var vokst opp tospråklig. Det var i Pasvikdalen på 50 tallet. At jeg derimot STAMMER fra den kvenske delen av befolkningen i Finnmark er en annen sak og det er jeg stolt for. Jeg er for såvidt enig med Losoa at å skrive dialekt virker også for meg unaturlig, og derfor skriver jeg bokmål selv på mobilen min.

Arne, man må jo sette ting på spissen i ordvekslinger som f.eks. dette – i debatter som får en til å undres på hva man egentlig er (identitetskrise-identitetsforvirring?). Du skriver om finsk-forbudet, vi opplevde det samme med samisk.
Jeg syntes igrunnen saker og ting i vårt tre-språklige samfunn (sørsiden av Nesseby kommune) var all right, helt til vi begynte på skolen (1959). Det jeg husker best fra de første skoleårene, er Frøkens anmerkningsbok. Den 7-8 åringen som var så impulsiv at han/hun glapp et samisk ord midt i timen, fikk anmerkning, dvs. når barnet glemte samisk-forbudet. Jeg tør ikke tenke på hva som ville ha skjedd dersom vi som kom fra de trespråklige bygdene – i tillegg hadde brukt “bestefar-språket” (finsk) i timene!Vi begrenset det til oss-i mellom og kanskje litt på skolebussen.
Senere ble det ikke noe problem med å holde anmerkningsrubrikken blank, vi bare gjorde som de sa og gikk over til å snakke norsk.
I en artikkel til Varanger årbok skrev jeg om disse tingene, den ene saken het “Anmerkningen”. En annen artikkel het “Tommeltotter”, jeg husker ikke hvor den ble trykket, men den vakte oppmerksomhet.
I Tommeltotter skrur jeg tida tilbake til 50-60 tallet. Som liten jentunge fant jeg ut at det måtte “feile” oss noe siden det var slik som det var. Jeg hadde da vært øyevitne til at farmor omtalte seg som “simpel-samekvinne-med-dårlig-norsk” overfor en omreisende norsk støvsuger-agent. Og jeg hadde snappet opp at farmor – når hun ble irritert på farfar – kalte han for “den finske hissigproppen” (noe slikt, oversatt fra samisk). Hva som var best av “to onder” (samisk og finsk)fant jeg aldri ut av.
Det jeg derimot fant jeg ut, var at noe måtte være riv ruskende galt med menneskene rundt meg. Hvor feilen lå, ble det store spørsmålet. Etter mye spekulasjoner fant jeg ut at tommeltottene var noen ekle fingre og ble overbevist om at det var bare vi fra de flerspråklige bygdene som hadde tommeltotter.
Så skulle mor på liv og død ha oss (søskenflokken) med på besøk til min tante, hennes NORSKE mann og mine to kusiner. De var nettopp kommet flyttende til Gandvik, han var maskinist i Kraftlaget. Jeg hylte og skrek, ville ikke være med Nord-Norges bussen, for hvor skulle jeg gjemme de forferdelige tommeltottene? Det var helt fryktelig å se mor peive med tommeltottene i alle retninger da hun betalte bussbilletten. Den søndagen for lenge siden ble en traumatisk søndag, men den endte godt. Verden ble mye lysere da jeg oppdaget at vår nye norske onkel hadde tommeltotter, på begge hendene!
I dag er det heldigvis ikke sånn. Barn behøver ikke å skamme seg over sin bakgrunn. I Bugøynes har barn fått lære finsk på skolen i mange år, jeg ser dem på Facebook hver dag, de skriver på finsk med finske venner/familie. I de samiske bosetningsområdene får ungene lære samisk; muntlig og skriftlig.

Kvensk og kven som begrep
I dagens avis Finnmarken (6 mai) kommer professor Einar Niemi endelig med en offisiell bekreftelse på at kven og kvensk er en prosess som har vedvart i snart tredve år! Nettopp derfor oppfattes begrepet som “offisielt” i dag. Dette synes å ha vært en nøye planlagt prosess initiert av Tromsø museum og en håndfull akademikere ved UiT. Dette startet allerede på syttitallet og Norske kveners forbund har aktivt vært med på å videreføre dette “kvenprosjektet” siden 80-tallet.
I etterkrigstiden og frem til 80-tallet var det offisielt finske innvandrere og finsk språk. Dette var i tråd med etterkommernes egne oppfatninger og identitetsfølelse. Kven og kvensk er og blir intet annet enn et moderne akademisk prosjekt.
Jeg har en klar oppfattelse av at i utgangspunktet så er mange av finsk opphav/ætt ikke så opptatt av om noen kaller dem kven.
Men, når de får vite at de og deres historie blir blandet sammen med, og tatt til inntekt for, dagens offiselle betydning av kvenbegrepet så reageres det negativt. Veldig negativt.
Dagens offisielle betydning av kven er myndighetens navn på den beskyttede nasjonale minoritetsgruppen av finsk opphav/ætt.
Jeg lurer på om de sentrale myndigheter er bevisste på at det bare er noen få hundre individer som mener det er behov for en slik minoritetsstatus (av de 50 eller 100 tusen finskættede nordmenn)? Og, av disse bor det bare en knapp håndfull av histen og pisten?
Fakta omkring denne akademisk konstruerte beskyttede minoritetsgruppe må snarest komme i klartekst til menigmann og de sentrale myndigheter.

Underlig forresten, at de som føler seg underkuet av myndighetene velger å benytte “underkuerens” navn om seg og sin gruppe… Og dette til tross for at de finskættede selv har protestert mot kvenbegrepet i over hundre år! Forklar den, dere som kjemper så stridig for å beholde begrepet…
Prøv å revitaliser svarting, lapp og diverse andre mindre flatterende begrepsbruk (med lang historie…). Tror ikke dette ville bli så godt mottatt.

Jeg kjenner til fra forskningsrapporter at nord-finske dialekter har lånt spesielt samiske toponymer slike som:

aapa – áhpi
jolma – coalbmi
jänkä – jeaggi
outa – vuovdi
pahta – bákti
kero – cearru
vaara – várri
vuono – vuotna
lompalo/lompolo – luoppal
mella – mielli
nuorra – nuorri
vuopio/vuopaja – vuohppi
lantto – láttu

Kilde: Saarikivi 2006

Disse har alle en nordlig og tildels østlig utbredelse i Finland og bety at samer har blitt assimilert i den forholdsvis nylige finske ekspansjonen inn i de samiske områdene en prosess som fortsatt pågår i dag. Kjenner noen til nyere forskning på samiske låneord i de finske dialektene brukt i Torneådalen, Troms og Finnmark?

Syns du skal vise ditt navn hvis du skal være så markant i debatten! Dette er for drøyt.. Vi diskuterer under våre virkelige navn, og står for det vi sier, mens du gjemmer deg bak NN!!
Har ingen problemer med dine uttalelser, men synes du skal av anonymisere deg..

Hva er det som er så drøyt med innlegget overfor at det kreves avanonymisering?

Jeg støtter Eskild fullt ut på at anonyme “skribenter” blir for dumt i denne debatten. Det må stilles et minstekrav til deltakerne at disse stiller opp med riktig navn/etternavn.
Men det skal også sies at jeg har lest NN og Seppolas innlegg med stor interesse! Her er flere vinklinger og synspunkter som er parallelle til spørsmålene rundt kvensk minoritetsstatus og kvensk språk.
Jeg synes derimot at diskusjonen etterhvert har utviklet seg slik at den ikke hører hjemme under dette kvenske tema.
Foreslår at en av de to tar initiativet og starter en ny tråd med same/kven politisk debatt og avslutter her.

Og til Eskild, jeg ser frem til svar på mitt siste innlegg (6 mai kl.22) i minoritetsdebatten…

Jeg ser av innlegget til NN ovenfor om lånord fra samisk til kvensk at han ønsker å fortsette debatten om samisk og kvensk. Han viser til en forskningsrapport av Saarikivi (2006). Nå har jeg ikke Saarikivis rapport tilgjengelig her jeg sitter, men vi har jo Ante Aikios artikkel fra 2004, som NN sende oss i forrige uke som et ”bevis” på at ”samene var først”.

Et hovedpoeng hos Aikio (2004) er at han har oppdaget at det i Finnmark har vært i bruk et annet språk da samene ankom hit. Fra dette foreløpig ukjente språket har samene lånt ord på fisk, sjødyr, sjøfugler, landformasjoner og stedsnavn. Det blir listet opp over 100 ord fra Finnmark og Nordkalotten som er lånt fra dette språket som ble brukt her før samene ankom. På bakgrunn av denne forskninga til Aikio, og på bakgrunn at NN tidligere har vist solide kunnskaper om låneprosessene inn i proto-samisk, tillater jeg meg å spørre NN: I hvilken tidsepoke har denne låneprosessen fra urspråket i Finnmark og til samisk etter hans mening funnet sted? Eller med andre ord: Når tid mener han den samiske innvandringen til Finnmark funnet sted? Er et 1300-tallet, 700-tallet, 200-tallet eller ennå tidligere. For når det kan fastslås at her har vært talt et annet språk da samene ankom, innebærer det at samene ikke har ankommet til et folketomt område da de ankom det område som i dag er Finnmark.

Så er det slik at de samme låneordene fra dette ukjente urspråket forekommer i kvensk og i dialektene i Nord-Finland. Så hevder Saarikivi (2006) som NN har hentet ordene ovenfor fra, at ordene må ha blitt lånt fra urspråket til samisk og deretter fra samisk til kvensk. Med innlegget overfor vil NN på en litt finurlig måte få debattanter og lesere til å være enige med ham i at samene har lånt først fra urfolket og så lånt videre til kvensk/nordfinsk. Men det foreligger to andre muligheter. Ordene kan være lånt fra urspråket både til kvensk og samisk samtidig eller ordene kan være først innlånt i kvensk/nordfinske dialekter, og fra disse over til samisk.

Om det er interesse for det, kan jeg komme tilbake med eksempler på ord.

Bjørnar Seppola

Til NN, jeg har ikke problemer med det du sier, jeg mener bare at hvis disusjonen skal være oppriktig åpen, ut i fra Habermas teori om åpen diskurs, trenger alle parter å kjenne til hverandres rolle og status.. Det er tanken bak den kvenske samtale.. Kun da er den åpen og fri. Så jeg vil OPPFORDRE deg til å avanonymisere deg.. Så fremst du ikke er Egil Olli eller Kong Olav ;)

Til Stig, beklager men jeg orker ikke diskutere dette i mange månder, da er det mer intresant for meg å la dere som orker det, gjøre det, så kan jeg heller følge med.. Føler jeg har fått sakt mitt.

Hvis du ønsker å ta det som en seier, på bakgrunn av å være mest utholdene, så er det greit for meg, men jeg har noen eksamer jeg må stå på ;) Alle skjønner hvor jeg står i denne saken, og uansett hva du kommer med, så finnes det altids et motsvar.

Lykke til videre i debatten :)

Vil forøverig oppfordre NN til å starte en ny tråd, for det du snakker om er helt nytt, og kan absolutt debateres i en ny tråd. Hvis du synes det er for vannskelig å stå frem med fult navn, skal jeg akspetere det.

Hvis jeg kan bidra til mer kunnskap hos meddebattanter også Seppola så ser jeg det som bare positivt. Det er også positivt at Seppola leser gjennom, stiller spørsmål og gir begrunnede komentarer om innhold i forskningsrapportene ut fra hans kunnskap til kvensk/finsk språk, men håper jeg slipper flere konspirative hentydninger.

Jeg forstår Aikio 2004 direkte ut fra teksten at overgangen fra det gamle urspråkene i de samiske områdene til proto-samisk var fullført mellom år 0 til 500 e.kr og språkskifte ikke kan være eldre enn jernalderen. Han skriver også at urnordisk talende trolig har vært i direkte kontakt med dette språket, jeg kjenner fra en annen kilde Schrijver 2003 at ordet “eid” er et slikt ord som det ikke har vært mulig å bestemme er blitt lånt fra den ene til den andre men ser ut til å ha kommet fra en felles kilde.

OK, Eskild! Og lykke til med dine eksamener!
Da endte det som vi regnet med.
Eskild som representant for kvenene har fra debattens start, og nesten for enkelt,vært manøvrert i sjakk situasjoner og det måtte selvfølgelig bli Sjakk matt før eller siden!
Så er det bare å håpe vi (NFI) også lykkes i å stanse kvenifiseringen av Øst Finnmark!
Jeg takker for meg som representant for Norsk-finsk interesseorgan – NFI
Stig R. Thuv

OK, NN. Jeg forstår det slik at Eskil kan tillate en språkdebatt, men ber om at du oppretter en egen tråd. Vil du gjøre det? Jeg har som utganspunkt at kvensk/nordfinsk kan ha lånt ord direkte fra urspråket i Finnmark. Det har ikke vært behøvelig å vente til samene hadde lånt inn ordet og så låne fra samene. Du skal ha veldig gode argumenter for å få meg bort fra det standpunktet. De geografiske avstandene på Nordkalotten er små og menneskene er bevegelige. Både Ottar og arkeologien bekrefter at kvenene har operert på kysten før 800-tallet, trolig lenge før det. Jeg så på en Webside at den kvenske kongen Fornjoter har levd på 200-tallet. Kvenene har derfor utmerket selv kunnet vært i kontakt med urfolket i Finnmark og lånt ord direkte av dem, uten samene som mellommenn. Vi hadde for et år siden en debatt på Met-Vi gruppa,Yahoo hvor forskninga til Aikio ble berørt. Debatten foregikk på finsk,kvensk og meän kieli. Om NN berhersker finsk kan han sette deg inn i denne debatten.
Da vi gikk inn i ordene til Aikio, festet jeg meg ved ordet for fjellrype, kieruna på kvensk/nordfinsk og gieron på samisk. Ordet er i følge Aikio innlånt fra urspråket i Finnmark. Så er det slik at ordet kieruna, som vi bruker i kvensk/finsk, er en etterligning av den lyden fjellrypa lager når den blir skremt: kii eee ruuu naaa og må ha blitt laget i direkte kontakt med fugelen og urspråket. Det samiske Girun har ingen sammenheng med lyden til fjellrypa. Så lurer jeg på om dette viser at det kvensk ordet har vært det opprinnelige og samene har lånt sitt Gieron fra kvensk/nordfinsk.

NN får ta deg en tur til fjells og lytte på fjellrypa.

Jeg flytter denne debatten over til egen tråd.

Avsluttet.

Åpen igjen etter oppfordring fra innleder.

Randi Irene Losua hadde 27.april et interessant innlegg hvor hun skriver at det til Bugøynes på 1970- tallet ble en ”ny-innvandring av finske kvinner” og så beskriver hun veldig godt og saklig hvordan dette har virket inn på språkbruken i bygda.

Dette er et fenomen som fins i hele området hvor det bor kvensk/finsk-talende. Også i Skibotn er det slik at man har giftet seg med folk fra nabobygdene fra finsk og svensk side. Her hos oss er de imidlertid ikke bare kvinner som er giftet inn. Mange av våre egne aktive og likestillingsbevisste jenter har opp gjennom årene hentet seg ektemann fra nabobygdene på andre siden av grensen.

Jeg har i mitt arbeid registrert at det kun er i familier hvor den ene av ektefellene er født på svensk eller finsk side og derved i sin egen ungdom hatt tilgang til lese- og skriveopplæring at man har lært barna kvensk/finsk.

Forskjellen mellom Skibotn og Bugøynes er imidlertid at her kalles dette ikke ”finsk nyinnvandring”. Av grunner jeg ikke helt har oversikt over, har vi til alle tider omtalt fenomenet slik: ”Hun var født på svensk side” eller ”Han var født på finsk side” uten at vi har oppfattet dette i et innvandrings/utvandringsperspektiv. Vi har integrert disse familiene blant våre egne og ikke skilt dem ut som innvandrere slik man øyensynlig har gjort i Øst-Finnmark.

Jeg leste for en 10 – 15 år siden i den finske avisa Lapin Kansa en reportasje om vår nabobygd finsk Karesuvanto: Der stod det blandt annet at i 10 % av familiene der var den ene av ektefellene født på norsk side av grensen, de fleste i Lyngenområdet. Men heller ikke journalisten i Lapin Kansa omtalte dem som ”innvandrere fra Norge”. Og vi har heller ikke oppfattet de av våre nabojenter og gutter som har giftet seg med en person fra Karesuvanto og bosatt seg der, som en ”utvandrer til Finland”.

Så er det også slik at mange nordmenn i dag gifter seg med folk fra Sverige, Polen, Tailand, Russland og andre land. Ja det er faktisk betydelig flere inngiftede personer fra disse landene enn det er fra Finland. Men man snakker likevel ikke om den svenske nyinnvandringa til Norge eller om den polske innvandringa til Norge. Det er bare når det gjelder folk født i Finland man beskriver det som ”innvandring”.

Det er et moderne fenomen i hele verden at bevegeligheten hos befolkninga er større. Som en følge av det gifter seg mer over landegrenser og kulturgrenser en før. Dette kalles internasjonalisering. Det er kun i Norge, når det gjelder personer født i Finland, man har skapt begrepet ”finsk nyinnvandring”. Begrepet har man skapt inne i hodet på folk som tenker politisk og så har vi brukt offentlige midler til å forske fram omfanget av ”nyinnvandringa”. Der igjennom har man fått begrepet innarbeidet i opinionen.

Jeg er selvfølgelig klar over at begrepet ”finsk nyinnvandring” ikke er oppfunnet på Bugøynes. Det har lenge vært i aktiv bruk over hele linja. Det er like vel viktig for den som skal sysle med kvenske/finske spørsmål i Norge å være klar over at like lite som det har vært en svensk nyinnvandring til Norge har det vært en finsk nyinnvandring.

Hensikten med forskninga om og introdusering av begrepet ”finsk nyinnvandring” er å skaffe dokumentasjon for at dette er en ”innvandringsbølge” og ikke en fortsettelse av det som alltid har vært på norskekysten, – et trespråklig samfunn.

Bakgrunnen for introduseringen av begrepet ”finsk nyinnvandring” er at dette er et ledd i det pågående arbeidet med å omforme Finnmark fra et tre-språklig samfunn, til et to-språklig samfunn med samisk-norsk.

Bjørnar Seppola

Hei Randi. Jeg har ikke hatt muligheten til å lese ditt innlegg før nu, men da jeg leste det kom mange gamle minner krypende ferm fra glemselen. Vi følte det vel ikke så strengt som dere gjorde for blandt oss var det veldig mange som kun snakket norsk. Dette gjorde at vi på fritiden før det ble totalforbud snakket norsk/finsk om hverandre. Det gjorde vi for så vidt i mitt barndomshjem også. En kunne godt stille et spørsmål på norsk og få svar på finsk/kvensk. Jeg minnes at nettopp det medførte at en av mine beste venner gikk til det skrittet og lærte seg finsk, men som jeg husker med en forferdelig aksent. Heldigvis har jeg brukt min finsk så mye i forbindelse med mitt arbeide at jeg ikke har særlige problemer med å snakke finsk og norsk samtidig til en norsk og en finsk person.

God morgen, Arne!
Ja, det samme er det hos oss; man snakker samisk/norsk om hverandre. Men “bestefar-språket” (finsk) ble borte etterhvert som de gamle falt fra.
I våre små bygdesamfunn ble det slik at mange foreldre valgte å snakke norsk med barna sine.
Også hjemme hos oss ble morsmålet skjøvet vekk til fordel for norsk. Årsaken var at min lillebror som da var 3 år (f.1959), ble alvorlig syk og lagt inn på Vadsø sykehus. Jeg var da 10, 11 år. Den gang var det slik at foreldrene ble jaget hjem, de fikk ikke være sammen med barna sine på sykehuset (Vadsø sykehus i legendariske Dr. Skogholms tid). Jeg husker godt fars fortvilelse en gang da han reiste til Vadsø for å se til ungen, men ble avvist uten å få se ham. Mor gråt, farmor gråt og far satt med hendene rundt hodet og så ned i bordplata.
Lillebror skrek i dagevis på sykehuset, ingen forsto hva han sa og hva/hvem han skrek etter. Så var det endelig et klokt hode som kom på at i en annen avdeling jobbet ei samisktalende jente, som til og med var kusina vår (og som lillebror kjente). Hun ble hentet opp, og først da sluttet gutten å gråte. Han lå på sykehuset i 3 måneder!
Da lillebror kom hjem i sin nye brune frakk, skinnlue (hektori sier de om skinnlue med øreklaffer her i Bugøynes!) og blåmønstret ullgenser sammen med far, snakket han østlansk-dialekt. Vår familie gikk dermed over til å bruke norsk. Mine yngre søsken kan ikke samisk.
Men lillebror fikk nok varige mén etter det traumatiske sykehusoppholdet (med dertilhørende smertefulle prøvetaking, osv – uten mor og far til å trøste). Og det er ingen hemmelighet lenger at han ble et svært følsomt barn, heller ikke at han ble narkoman i ung alder. Hele hans voksne liv ble tilbrakt i det kjøret, i Oslo. Han ble omsider innlemmet i metadon-prosjektet og klarer seg bra i dag, og er underlig nok ikke så veldig preget av livet han har levd. Humoren er intakt, er nøye med stell av seg selv, osv.
I dag er Vadsø sykehus asylmottak. En av mine døtre jobber der, og hver gang jeg oppsøker henne på jobben, så føler jeg fremdeles ubehag ved synet av den røde bygningen.
Det er alltid en årsak til at folk blir som de blir.