Om Finskættede, Norsk-Finske og Kvener

Det kvenske i Manndalen

Friis etografiske kart over Manndalen i Kåfjord

I den senere tid har debatten om det kvenske i Manndalen rast i Fremtiden i Nord. Det kvenske ellementet har vist seg å være mer fremtredende i bygda enn først anntatt, noe en artikkel, trykket i årboka for Nord-Troms 2009 av Lisa Vangen har påvist.

Reidun Mellem fra Storfjord er redaktør i boka, og av kvensk opprinnelse, og har valgt å fokusere på det kvenske i årets utgivelse. Noe man kan lese om i Sagat.

Jeg håper folk nå akseptere begge kulturene eksisterer, både samisk og kvensk, og har eksistert side om side i Nord-Troms i genereasjoner, og lar begge delene komme like sterkt frem. Man har kun å tjene på å la sannheten virke for seg og slippe til både det kvenske og det samiske i Nord-Troms generelt og Manndalen spesielt. For Manndalingene egen del er det vestentlig at sannheten kommer frem, slik at man får vite så mye som mulig om bygda og familienes bakgrunn. Jeg tror dette er uproblematisk og vil bli ønsket velkommen av Manndalingene også. At sannheten er mer spennede og variert, vil bare styrke bygdas egenfølelse og gi innbyggerene en mer intresant bakgrunn, fra både den sjøsamiske og den kvenske sfære.

Her kan man også lese Asbjørn Jaklins kommentarer om de siste tider utfall om det kvenske. Innlegget heter Den kvenske fare.

Bilde: Friis etografiske kart fra 1861 viser helt klart det kvenske innslaget i Manndalen, der finnes ingen tvil om at Manndalen er både kvensk og samisk. Det kan du studere her.

Vist 4206 ganger. Følges av 11 personer.

Kommentarer

Flott Eskil.
Selv har jeg mange forfedre fra Tornedalen, faktisk noen som har hatt etternavnet “Quven”.
Dette er ikke noe som er tilføyd ved registrering i Norge , slik det mange ganger ble gjort.
Dette etternavnet stammer fra Kirkebøker i Finland.
Like gammelt etternavn på forfedre fra Tornedalen er “Blind”.
Jeg har aner fra heile Tornedalsområdet, men regner med at hovedtyngden var fra den nordlige delen.
Av “nyere” finsk innvandring var et ektepar fra Iito og Mauno i N-Finland, der et sted er rett øst for Karesuando, og andre vest for .
Jeg har lest folketellinger fra bygda , og her vises det hvordan etnisiteten ble oppfatta i de forskjellige bosettingene i bygda i disse målingene av “Øvrigheta”.
Når vi nå ser på hvordan Manndalingene har sett på seg selv, og blitt oppfatta av andre , så har det samiske vært rådende.
Språket har i all hovedsak vært samisk, og de kulturelle bindingene er også samisk i hovedsak.
Språk og gener er ikke synonymt, ei heller kulturell tilhørighet.
At Lisa Vangen har vært på “oppdagelsesferd” på sitt slektstre, og funnet ut at mange av hennes forfedre også har tatt vegen fra Tornedalen til Ruija, i dette tilfellet mer spesifikt Manndalen, så er det helt legitimt å spørre ,;Hvem er jeg egentlig, av hvilket opphav er jeg, og hvilken identitet velger jeg å anta i voksen alder?
Det blir slik som om man registrerer seg i Samemantallet, det går på følelsene til enkeltindividet, samt en “sikkerhetsventil” , da som krav at en av dine forfeder snakka samisk.
Slik vil det også bli med det Kvenske/Finske.
Jeg bruker et slikt ressonement også på de som kom fra Tornedalen.
De var heller ikke “Rasereine”, hverken kvener, samer eller finner(moderne betydning av ordet), og ikke minst svensker, for det er faktisk overveldende mange svenska etternavn på de som kom derifra.
Det er mange aspekt ved et tema som dette.
For min egen del , så er det ikke sikkert at “genkartet” mitt stemmer med min kulturelle tilhørighet, det veit jeg sannt nok ikke , og ikke betyr det heller så veldig mye.
Å vokse opp i Manndalen, med allt dette innebar, så kunne jeg ikke antatt en annen holdning enn at jeg var en sjøsame fra Manndalen.Det er MIN identitet, selv om jeg veit at genene mine ,byggesteinene i skrotten min , har slektninger fra både fjernt og nært.
I Manndalen har en del mennesker begynt å ta avstand til det samiske , politikk med konjunktur og motkonuktur(hva som er “IN” og populært til en hver tid) styrt noens identitetstilknytning.
For meg er dette uproblematisk, men mange synes å mene at dette er SÆRDELES viktig, det er også greit for meg, men kun så lenge at man respekterer hverandre.
Skal gå litt nærmere inn på de folketellingene som både du og jeg refererer til.
Det som er spesiellt med Manndalen er kanskje ikke genene , for jeg regner med at samisk har vært like tilstedeværende mange andre plasser, men pga at bygda var nokså uveisom helt til moderne tid har gjort at det samiske overlevde her, liksom hesterasen Lyngshest , ble bevart for ettertida i nettopp denne bygda, sammen med Manndalsgrena, rognbollesuppe, nyttårsnissetog,ortodokse gravstøtter på den eldste del av kirkegården, og en mengde andre ting, ikke minst språket.
Man hadde samiske ord for det som angikk sjøen fisket og denne delen av kulturen og språket.
Faktisk så snakker man et renere samisk språk her enn i Indre -Finnmark, for der legger man inn ukritisk norske ord i allt som deres samiske språk ikke har.Mange som ikke kan samisk, bruker å si at de greier godt å følge med på “Oddasat” på NRK, “for hvert andre ord er jo norsk”.(satt litt på spissen, da)

Kom til å tenke på noe som en skrev på en annen tråd her på forumet.
Denne personen er Wilfred Hildonen.
Han skrev om noe han kaller “overgangsfolk”.
Dette er vel beskrivende for de fleste grupper, stammer, folkegrupper etc, for det har i alle tider vært folkevandringer, store og små.
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg om bla overlevelsen av sjøsamisk kultur i ei avsondra bygd som Manndalen, og med en “vekkelse” av denne kulturen blandt unge mennesker etter en fornorska foreldre og besteforeldregenerasjon.
Det kvenske språket og kulturen hadde ikke samme gode forutsetninger for å få noe slikt til, på tross av enkelte ildsjeler i grender med et litt større innslag av kvensk/finsk.
Begrepet overgangsfolk , fikk meg til å ressonere litt over hva framtida har å by på for både samisk og finsk, men også minoriteter verden over i den enorme globaliseringen som skjer i dag.
Greier vi å berge kulturene og språkene fra å ende opp som museale kulturer og språk.
Vi kan ikke bygge en mur mot resten av verden i dag, for inntrykka og påvirkningskrafta er stor, likesom tradisjonelle næringer og levesett er endra , utdanningssystemet er også endre fra at sønnen ble i sin fars yrke , til at ungdom fra minoritetene er kanskje vel så godt utdannet som gjennomsnittet ellers.
Vil dette med kultur og språklig og kulturell tilhørighet styrkes i en mer komplisert og åpen verden, i en mer moderne og tilpassa form, eller forsvinner disse nokså fort på grunn av den store påvirkningen utenfra?
Mennesker flytter også mer på seg i dag enn i tidligere tider, og en sjøsame eller en kven fonner seg kanskje livsledsagere med totalt forskjellig bakrunn enn sin egen, dette vil jo sterkt påvirke deres barn.
Den enorme urbaniseringen som også har skjedd og fortsatt ser ut til å fortsette gjør at man mister det meste på vegen.
Hva skjer med rognbollesuppa, Manndalsgrena etc, hva skjer med språket(se MaloAlo.no).
Hvor lenge hilser vi på gamle kjente “Boris” når vi treffes?
Det samiske språket har jo fått en ny renesanse , samme med kulturen,vi har fått mange kulturinstitusjoner,Aja,Riddu Riddu,Sametinget, Arran ,Samisk språksenter ,Svartskogdommen,Finnmarksloven(troms er på tur), Fiskeressursene debatteres med rettighetene samene som urfolk har her?
Dette er noen tanker som har svirra i en enfoldig sjel etter å ha lest Hildonen`s tanker om dette.

Hyggelig å se at mine ganske så nyfødte tanker om overgangsfolk bærer frukt også hos andre:) Vel, så nyfødte er kanskje tankene ikke men begrepet er det i alle fall.
Som alt som er nytt, er det ikke konkretisert enda og jeg lider ikke av slikt overmot eller hovmot at jeg tror at jeg er den som er kallet til å bringe et nytt element inn i debatten om identiteter, men har jeg klart å bringe inn en ny vinkel som kanskje kan lede til noe konstruktivt og som kan utvikles videre av andre, tillater jeg meg å føle meg bittelite grann stolt! Men det er vel ikke sikkert at tanken er helt ny?

Vi er vel ganske mange som innser at vi tilhører overgangsfolk, at vi ikke er hverken det ene eller det andre og at det ikke er så enkelt at vi bare kan si at, pyttsan, da er vi jo norske, da. Vel, skal jeg være helt ærlig så vet jeg jo heller ikke om det ikke er den beste løsningen men rent personlig klarer jeg ikke å identifisere meg med det helullsnorske, helt og fullt. Dessuten tenker jeg jo på et videre perspektiv, nemlig at jeg har kommet til å se på nasjonalismen som et direkte usunt element i den menneskelige utviklingen. Skreller vi av alt, så kommer vi vel frem til at det er den i sine ulike former som egentlig ligger til bunn for all den kranglingen og kivingen som vi opplever har på dette lille forumet? Et annet spørsmål som også dukker opp, er om det i det hele tatt er hensiktsmessig å søke identiteter slik som det ofte gjøres? Er jeg norsk? Er jeg same? Er jeg sjøsame? Er jeg kven? Er jeg finskættling? Hvis man svarer ja til en av delene, må man da svare nei på alt det andre selv om spørsmålet kanskje aldri stilles? Finnes det ikke en identitet som dekker det så mange av oss egentlig er? Det jeg kaller overgangsfolk?

Hvis vi kommer frem til at ja, en slik identitet må finnes, så blir spørsmålene mange. For å finne svar på de, nytter det ikke om man stiller opp med svarene ferdige og klare og urokkelige på forhånd. Da blir det bare krangel og kiv som varer i det uendelige og hvor man denger argumenter i hodene på hverandre og den som denger hardest, blir stående mens de andre ligger utslått. Det er egentlig merkelig hvos mange som henger fast i dette. Man leser hva de andre skriver og deler dem opp i motstandere og tilhengere og dermed tildeler man også motstandere og tilhengere forventede meninger og holdninger som igjen bidrar til å skape skyggelapper.

Vel, en problemstilling er at man ønsker å bevare mangfoldigheten. Monokulturer er ikke bra. Man ønsker også å sikre at mennesker som fortsatt taler andre språk enn majoritetsbefolkningen, skal støttes. Dette er ikke tilfelle for alle minoritetsgrupper. Noen har allerede mistet språket og de særegne kulturelle uttrykkene, noe som får all verdens Hellesviker til å fastslå at da er saken ute av verden og å bry seg om disse gruppene er bare tull og bortkastet tid. Vi er så en del som mener at det ikke er fullt så enkelt. Problemet er vel egentlig at vi ikke er fullt så overbevist om hvorfor det ikke er så enkelt så vi er på leting etter svar. Dermed har vi ikke så veldig solide og bastante argumenter å slå Hellesvikene (og Thuvene) i hodet med. Dessuten er som sagt denne dengingen med argumenter svært lite konstruktiv selv om den kan være underholdende en kortere tid.

Så vi søker altså etter en begrunnelse hvorfor det er viktig å ta vare på også slike kulturelle grupper og uttrykk som i alle fall lider av alvorlige pustebesvær selv om de kanskje ikke er fullt så døde som Hellesvikene og Thuvene mener.

Vi søker også etter en begrunnelse av hvorfor det er viktig at vi får øye på og anerkjenner det jeg har valgt å kalle overgangsfolk.

I dette eksemplet fra Manndalen ser vi igjen tegn på at det er som du sier, Rognli, at det finnes litt av hvert og både og, ikke det rent samiske og ikke det rent finske og ikke det rent norske. Jeg tror at jo mere vi graver i dette, jo mere vil vi finne slikt. Som det så ofte forholder seg, er det ikke slik at den ene parten har feil og den andre har rett, men at begge parter har funnet en trådende som kan lede til løsningen.

Det er hva man burde håpe på at folk ville begynne med, istedet for å denge hverandre i hodene med argumenter.

Jeg er glad for at du også ser at dette med overgangsfolk faktisk leder mot en mere omfattende forståelse av virkeligheten, Rognli. Jeg synes det er en spennende tanke.

Jeg syns at både Ludvig og Wilfred her frambringer verdifulle synspunkter til forståelsen av hva “etnisitet” egentlig er. Som jeg har fremholdt tidligere i andre tråder her på Kvenfolket, så må begrepet forstås som en syntese av både språk, kultur og genetikk. Det er ut fra denne betraktningen at jeg personlig har “slått fast” at samisk etnisitet – i hvert fall i nord – oppstod i de første århundrene etter Kristi fødsel. For da ble den språklige og kulturelle sammensmeltningen mellom protosamiske innvandrere fra sør og den paleoeuropeiske befolkningen ved Ishavskysten fullført. Samisk etnisitet er altså en synteses av denne prosessen.

Det er denne – og tilsvarende prosesser andre steder i verden – Wilfred omtaler som ”overgangsfolk”. Men som han selv fremholder, er ikke tankemåten ny. Knut Odner, en høyt respektert sosialantropolog og arkeolog, utga i 1983 boken ”Finner og terfinner”. Denne ble banebrytende i forhold til forståelsen av begrepet ”etnisitet”.

I forordet til boken omtaler Odner et foredrag han holdt i Oslo i kjølvannet av Alta-aksjonen. En tilhører måtte selvsagt stille spørsmålet: ”Men når kom samene?” Odner svarte at samene antakelig ikke kom noe steds fra, men at de ”hadde oppstått som en etnisk kategori i sen forhistorisk eller tidlig historisk tid.” Han fremholdt videre at det sannsynligvis var en ”genetisk kontinuitet mellom de første menneskene som slo seg ned, for eksempel i Øst-Finnmark (Komsafolket) og den nåværende befolkning, – men at dette ikke ville hjelpe oss stort når det gjaldt forståelsen av samisk opphav.”

Odners forståelse av etnisitet er lik min egen. Etnisitet er en syntese av språk, kultur og genetikk. Alle elementer må vektlegges. Men språk må uansett veie tungt. For språket demonstrerer styrkeforhold. Når et folk vraker sitt eget språk til fordel for et annet, er det kun et uttrykk for at de også vraker sin egen kultur.

Nåvel….

Hei takk for flotte innlegg.

Jeg biter meg merke i det Rognli sier om at kvenene ikke har samme forutsetning til å få til, ut i fra en kulturell bakgrunn, det samene har klart. Det kvenske språket og kulturen hadde ikke samme gode forutsetninger for å få noe slikt til Og jeg tror nok Rognli egentlig har ganske rett. Jeg har fått god kontakt med kven-organisasjonene i de siste årene, og jeg kan si med unntak av noen få perifere ellementer, (og jeg snakker ikke om Bjørnar) så er det heller ikke intensjonen deres heller.

Jeg har snakket med mange gamle kvener i Nord-Troms den siste tiden, til datainnsamling for min masteroppgave i kulturpedagogikk, og deres og jeg har inntrykk av at de heller ikke ser for seg at det kvenske skal være en slags samisk paralell-kultur, med den samme oppbygdning i kultursatsningen- I kåfjorden som i mange andre samfunn har likevell synet på kvensk og “lappisk” vært sidestilt hos de gamle. Noen bygder og grender har vært kvensk noen har vært samisk, og de aller fleste har vært blandet. Mitt inntrykk er at det eneste de ønsker er at ellementer fra deres kultur også tas med, og vises frem og aksepteres som en bestandel av det hele som jeg kaller det multietniske Nord-Troms. For deres del syns jeg dette er viktig, og hva det skal bety i praksis vet jeg ikke helt. Men det betyr ikke at kvenene trenger urfolksstatus, hvis samenes urfolksstatus organiseres på en måte som gir de områder der de er en geografisk rettighet. For hvis man kan få gjennom Svartskog vedtaket på bakgrunn av samenes urfolksstatus i Manndal, så er det noe som gangner kvenene der også. Svartskogs-saken er et eksempel på hvor samisk urfolksstatus kan virke som et nyttig tilltak for hele bygda, og der ingen andre “etniske” grupper ble skadelidende av vedtaket. Derfor er jeg også for havrettsutvalgets innstilling, da det området med urfolk innrømmes geografiske rettigheter. Slik at lokalbefolkningen får førsteretten på å fiske i fjordene. Dette gangner det kvenske både i Nord-Troms, Altafjorden, Porsangerfjorden og Varangerfjorden, der man har en multietnisk sammensatt befolkning. Og ingen nordmenn i disse områdene tror at de kommer til å bli utestengt fra fjordene for å få fiske, bare for at de ikke har samisk bestemor. Dette betyr også at de områdene med kvensk og sjøsamisk befolkning (og norsk og for den saksskyld) får muligheten til å forvalte utmarka på en måte som kan være inntektsbringende for lokalbefolkningen.

Jeg håper at det kvenske også kan få sin plass i Nord-Troms og Nord-Norges historie, som ikke skal være på bekostning av det samiske, men som et viktig tillegg i diskusjonen om vår felles kulturarv.

for ikke så lenge siden ble det opprettet en egen “Kvensk og sjøsamisk” forening i Kvenangen. Dette synes jeg er spennede da argumentasjonen for å opprettet denne foreningen var en grunnleggende innrømmelse at man ikke kan og kanskje ikke altid bør skille disse etnisitetene fullestendig fra hverandre. Nettopp slik som min og Rognlis slekter giftet seg på kryss og tverst av de etniske skillelinjene, av kjærlighet og av felles nytte. Jeg tror dette stammer fra en gang da etnisitet kanskje ikke var så viktig i disse bygdene..

Jeg liker godt Hildonens teori om “overgangsfolk”.. Og skulle gjerne likt å høre hvordan han tenker dette passer inn i Nord-Troms ut i fra de observasjonene jeg har redegjort for over.

Som en ekstrakommentar til Gaup, så tenker jeg med dette med kontinuiteten fra komsa-folket til dagens befolkning at samenes skiller seg vesentlig fra de andre finsk-ugriske folkene på nordkalotten, da de kanskje oppstod som en selvstendig kultur her i nord. Dels genetisk fra komsa-folket, dels med finsk-ugrisk språkpåvirkning. Det ville i såfall styrke samenes posisjon som urfolk, da de oppstod her på nordkalotten.

At Hellesvik mener dette betyr stammefolk, i den egentlige opprinnelige teksten kan så være. Men det ville være feil av oss å holde den samiske kulturen på steinaldernivå bare for å imøtegå at samene skal være et stammefolk. Jeg tror ikke ILO-konvensjonens intesjon var å konservere kulturene som kom under kattegorien “urfolk” (eller urfbefolkning for den slags skyld), og holde dem på et lavere utviklingsnivå.

Så kan det jo være at det samisk vi kjenner i dag er en etnisk kattegori etablert i senere historisk tid, og således en konstruksjon. Men igjen så ville jo alle folk som deffineres av andre også være det. Og alle folk som annerkjennes som egene kulturer av andre, også deffinert av andre og således lever vi alle med en identitet deffinert av andre forståelse. (eller noe sånt).

Uansett så tror jeg kven-deffinisjonen kan være med på gi den resterende befolkningen i Kåfjord som ikke føler seg samisk, da de ikke fylller “det etiske kriteriene”, med i større grad stammer fra kvensk innvandring, en egen rett til en lokalkultur som de kan kjenne seg igjen i.

Uansett så er det viktig at man ikke tvinger deffinisjoner som samisk og kvensk på folk som ikke bryr seg om slikt.. Det er et like stort overgrep som å nekte folk en kulturell tilhørighet, og utsette folk for kulturdød.

(fin diskusjon sålangt, håper nivået holder seg :))

Meget gode innlegg, Eskil.
Jeg synes det var et fint at du satte ord på dette med at de som ikke føler seg samisk, men mener at kvenbegrepet passer bedre , kan ha en knagg å henge sin identitet på.Veldig bra.
Jeg mener at det kvenske språket og kulturen trenger et løft, spesiellt språklig, men også på andre områder, da mener jeg kulturelle møteplasser for denne delen av befolkninga , og videre felles møteplass igjen med det samiske.

Når det gjelder fjordfiske så har jeg en del kontakt med folk som står i det med begge beina, så og si og som både lever og jobber med problematikken ut i fra en sjøsamisk synsvinkel og fra deres hold er det i alle fall klart at de ikke ønsker etnisk baserte rettigheter, men at det er fjordfiskernes rettigheter som skal styrkes slik at lokalsamfunnene skal kunne overleve. Som vel de fleste av oss vet, så består befolkningen langs med fjordene i Finnmark og Nord-Troms av en blanding av alt, selv om jeg nok tror at det norske innslaget er det svakeste og det som har kommet sist til, men det spiller ingen rolle forsåvidt som de også er en del av denne fjordkulturen, om man kan si det slik.

Jeg tror nok at en del holdninger som noen her på forumet synes å sitte fast i som i den seigeste hengemyr, er holdninger som allerede begynner å bli passé og som kanskje tilhører andre generasjoner (min egen blant annet:) enn de som vokser opp i dag. Det ser ut til å finnes en større åpenhet på alle hold mot andre enn den egne gruppen. Fra samenes side tror jeg at man er mere åpen for de kvensk/finske problemstillingene enn man kanskje var for si en 20 år siden, da det gjaldt å markere det egne reviret som var helt ferskt. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter igjen med. Det er ikke bare sjøsamene som blir invitert på kaffe på Sametinget:) Jeg tror nok også at kvener og finskættlinger kan se frem i mot en liten tår, de med.

Når det gjelder min tanke om overgangsfolket så er det vel slik at den virkeligheten du beskriver i fra Nord-Troms, Eskild, er den virkeligheten som mange lever med og har levd med men som har savnet en plass i vår bevissthet. Det var vel det som var utgangspunktet mitt når jeg ble invitert inn hit; jaha, så her holder altså kvenene til, tenkte jeg – og der holder samene til og der holder nordmennene til, men hvor holder slike som jeg til? Ikke er jeg helt kven og ikke er jeg helt finsk og ikke er jeg helt samisk og ikke er jeg helt romani. Det eneste jeg faktisk ikke er i det hele tatt, om vi bortser fra språk og oppvekst, er norsk. Hvorfor finnes det ikke et sted for slike som jeg, tenkte jeg, uten at tankene var så klare. Men etterhvert utkrystalliserer det seg noe som kan ligne på en idé; idéen om overgangsfolket og finnes de – finnes vi – behøves det vel en slik identitet også? Hvor man ikke behøver å velge hvorvidt man er same eller kven eller finskættling eller norsk, men hvor man kan si at jada, jeg er alt det der og mere til:) Dette ønsket om at elementer fra deres kultur skal tas med, er vel også et ydmykt ønske om at alle som er overgangsfolk også en gang skal regnes med og sees for det vi er.

Jeg tror at en slik tanke ville være verdifull for mange som føler som jeg, at helt norske er vi nå ikke, uansett hvor mye vi prøver, men ikke er vi jo samer heller og ja, det her med kvener er jo vel og bra, men det er ikke helt oss, det heller. Så det blir nå til at man ikke sier stort og holder på med sitt og lever sitt liv men artig hadde det jo vært om overgangsfolk også kunne si at jaha, det er hva jeg er og det er jeg stolt av! Samtidig tror jeg at det også kunne hjelpe nordmenn flest. Det kunne utvide deres forståelse av dette med identitet og kanskje også bidra til å myke opp de skarpe grensene som ofte leder til enda skarpere motsetninger.

Jeg vet ikke, men noe slikt. Det kunne vært en tanke om man på en festival som Riddu Riddu også kunne se dette; at det ikke bare handler om samer og kvener men om alle som er litt av alt. For Nord-Norges del tror jeg at det bidrar til å skape en egen slags identitet, en som også nordmenn og svensker og dansker og tyskere og brasilianere som bor i den delen av Norge, vil farges av og påvirkes av, selv om de kanskje ikke kan si at de er en del av den. De har jo sine identiteter men ettersom de bringer disse med seg, vil dette legge alen til overgangsfolket.

I det hele tatt handler det vel også om å forstå hva som egentlig skjer når ulike kulturer blandes, slik det gjør den dag i dag. Man tror at det bare skaper problemer og motsetninger men det vil også skape et nytt overgangsfolk.

Kreolisering har vært nevnt, men det virker på meg som et begrep som beskriver en overgangsfase fra en “ren” tilstand til en annen like ren tilstand. Hva jeg tenker på er at overgangsfolkene faktisk er permanente. Jeg tror også at det er en identitet som vil spre seg og bli mere og mere vanlig ettersom tiden går. Det handler derfor også om å begripe seg på den fremtiden vi går i møte.

I det hele tatt har det vide aspekter, slik jeg ser det.

En ting til må tilføyes eller snarere presiseres; dette med å velge identitet. Jeg har selv følt det som umulig å velge blant alt det jeg er. Jeg kan ikke med min beste vilje si at jeg er samisk og det er det. Men like lite kan jeg si at jeg er kvensk/finsk. Jeg er så lite romani at jeg knapt kan si at jeg er det, selv om jeg har opplevd positive responser fra andre av reisendeslekt. Ja, og det der med å være norsk har jeg jo også kommet inn på. Jeg føler meg ikke helt hjemme i det heller.

Så hva skal man egentlig velge da? Velger man det ene, velger man bort det andre og det føles ikke rett, det heller. Men kunne man velge noe som innebærer alt det jeg egentlig er, så ville det være som å komme hjem, på sett og vis. Det er det kanskje mange som føler, også blant de eldre du har snakket med, Eskild?

Wilfred
Hvorfor skal man velge bort noe?
Jeg greier i hvertfall ikke å velge bort noen av mine aner , for uten noen av disse hadde ikke jeg eksistert.
For meg og mittego er det ikke helt uvesentlig.
Jeg har innledningsvis her på denne tråden nevnt en god del om dette, og det at jeg først og fremst føler meg som sjøsame , er min oppvekst i sjøsamebygda Manndalen, med allt det medfører.
Men det hindrer meg ikke å være like stolt av det snev av"Sisu" som finnes i mine gener, og kanskje en del fra “søta bror” .
I min oppvekst ble vi oppdratt i den tro at det finske/kvenske var et særdeles seigt og tøfft folkeferd, med historier om Pekka og Toivonen i barske vitser som var av positiv karakter.
Historia om “Vinterkrigen” mot Sovijetunionen, der lille Finland utmerka seg til de grader mot den Russiske Bjørn.Faktisk har jeg ikke hørt noe negativt av nevneverdig art om vårt broderfolk i øst, tvert i mot.
For egen del har jeg av personlige grunner valgt å kjøpe et traktormerke som produseres i Finland, utifra mine følelsesmessige bånd til dette landet, samt at det attpåtil har en god kvalitet.
Opp gjennom åra har det blitt en del traktorer derifra , ca 8-10 stk.
Om det er fornuften eller følelsene som har styrt allt dette er det ikke tvil om.
I slike saker som tilhørighet er jeg tilbøyelig for å mene , ja takk begge deler , og flere hvis det finnes.

Nei, hvorfor skal man det? Men du sier jo at du først og fremst føler deg som sjøsame, så da har du jo egentlig “valgt”. Ikke på den måten at du har satt deg ned og fundert på over hva du skal velge, men heller slik at livet ditt har valgt det. Du føler deg først og fremst som sjøsame.
Da kan du på en måte hvile i dette mens det andre kommer i tillegg. Dette er vel og bra men jeg vet ikke om det holder for alle? Vil det ikke fortsatt være en del som føler at sier man det ene, så blir det ikke rett? Ja, rett og slett at det blir for langt å forklare hva man er, om noen skulle lure. I mitt tilfelle kan jeg ikke si at jeg føler meg først og fremst som noen av delene, men måtte da si at jeg føler meg ikke helt som norsk og jeg har både finsk/kvensk og sjøsamisk bakgrunn og hvem vet om ikke det lille taterinnslaget også har hatt å si, ja, og gjennom mormor så kommer det jo karelsk inn også så… også hiver man etter pusten og tilhørerne rister på hodet:)
Kanskje det bare er jeg som føler det slik? Allikevel kan jeg nå tenke meg at det godt kan finnes både den ene og den andre som bor utmed fjordarmene og inne i bukter og viker og oppe i dalsøkk og langsmed elvebredder her og der, som føler noe av det samme. Kanskje de har forsøkt å føle seg som norske hele livet men så er det litt her og litt der som ikke passer helt inn. Kanskje noen gikk gjennom en periode da de helst ikke ville snakke om at mor deres var “fjellfinn” i unge dager men pakka ned hua og kofta på eldre dager og lot som hun også var norsk. Ja, han far var nå stolt over at besteforeldrene hans kom over fra Tornedalen ned til Skibotn i attenhundreogdentid men du vet, vi ungene lærte oss aldri finsk. Og så videre. Joda, så man er da norske og heiser flagg på søttende og så videre. Men det er rart med det.

Det er jo ikke det at jeg på noen måter skammer meg hverken av det samiske, finske eller romanske innslaget. Nei, jeg er stolt av dem alle sammen:) Men jeg finner altså ikke ut hva jeg kan kalle meg. Jeg tilhører ingen av delene fullt ut. Jeg kan ikke identifisere meg med dem fullt ut. Heller ikke det norske.

Nå, vi er vel alle hjemløse på jorda, når alt kommer til alt:)

Jeg regner med at det må være Valmet du har da Zetor vel gikk ut av produksjon for lenge siden.

Det kvenske i Manndalen har dessverre blitt både bortgjemt og glemt. At Lisa fikk satt i gang noe er det ingen tvil om. Jeg tror folk i Kåfjord, og Manndalen spesielt, har tatt til takke med at samisk språk, eller “lappisk” som det heter lokalt, som har vært fellesspråk i bygda.

Også mangel på kunnskap blant journalister og lærere har vært en faktor. Vi lærte aldri noe om “kvener” på skolen, jeg kan ikke huske å ha hørt noen lærere nevne det engang. Folk har dessuten vært altfor late på slektsforking. Noen jeg snakket med sa at våre forfedre fra Tornedalen drev med rein, og derfor var de “finske samer”. Så lettvindt var det. Og uansett hvor man kommer og sier man er fra Kåfjord: “Ja, da er du same?” sier folk. Hvor har de det fra? Avisene selvsagt.

Jeg ønsker ikke å velge identitet eller være noe bare fordi jeg føler meg som det. Jeg ønsker å være det jeg er og ønsker ikke å bli assosiert med noe annet. Forskingen viser at jeg er norsk etterkommer etter finske nybyggere. Jeg trenger bare å gå to generasjoner tilbake før finsk var morsmålet. Hva de snakket blir som Ludvig sier batalt å ta som utgangspunkt.

Derfor tror jeg også Friis’ etnografiske kart over Manndalen er noe misvisende. Det sier nemlig ingenting om “Den finske fare”, at den norske stat fryktet all innvandringen til Nord-Norge, noe også disse nybyggerne visste meget godt. Mange oppga seg dermed som “lapp” selv om de ikke var det, de kunne kanskje det lappiske språket også etter både integrering, handel og skatteinnkreving når det kom til samene. Dette i frykt for å bli sendt tilbake til hungersnøden og for enklere å få kjøpt eiendom (noe som angivelig ikke var enkelt dersom man var kven).

Når det gjelder det som nevnes om det kvenske språk og kultur og dets forutsetninger, så er det for lengst glemt at f.eks lafteteknikken (Les: Holmenes gård i Birtavarre, Jørgen Salos hytte i Manndalen og en rekke gamle bygg i Skibotn) kommer fra de finske skoger. I dag leser man om en rekke gamle tradisjoner i Kåfjord, f.eks Rognbollesuppa og greneveving. Men er noe av dette finsk/kvensk? Nei, alt er samisk. Jeg vet ikke om jeg finner det logisk, at ingenting hører til den kvenske kulturen som kom til Kåfjord. Språket er så som så, det er noe mer logisk at man endte opp med ett fellesspråk på små, innestengte steder. Hva det ble kunne være tilfelding og ulogisk i forhold til hvor mange finlendere, samer eller nordmenn det var, noe jeg blant annet har lest i en av Lyngen Bygdebøkene.

Avslutningsvis vil jeg understreke at ingenting av det som skrives er ment som krenking mot noen. Folk må få være det de vil, enten de er det eller velger å føle seg som det, men jeg personlig er ikke interessert i å bli satt i bås verken av aviser, uvitende eller gjetterier. Jeg er interresert i å vite hvor mine forfedre kom fra, hva de brakte med seg av kulturelle innslag (som kanskje til og med lever etter beste velgående under “falsk” identitet den dag i dag), samt å gjøre mitt for å mane mine sambygdinger til slektsforsking, ikke bare godta alt som blir satt foran nesa på en. At vi er så heldige i Kåfjord å ha flerkulturelle innslag i det vi er og det vi gjør er bare en bonus!

Var det ikke de mektige norske,danske og svenske rikfolkene og deres politiske lakeier som de siste tusen år har fortrengt sjøsamene inn i fjordbotnen i hver eneste nordnorsk fjord?
Og var det ikke birkarlene (kvenske kjøpmenn) som først banet veien for Tornedalingene da uår og krig tvang mange til å emigrere til Ruja?
Var det ikke helt naturlig at menneskene i fjordene blandet blod- til og med norske bumenn forelska seg i vakre samiske og kvenske jenter!
Vi er i stort flertall som “overgangsfolk” både i Troms og Finnmark, ja hele Nordkalotten- og selvsagt er vi det permanent- og skal bare være kry og takke skaperen for genmangfoldet! Innavl skal jo være usunt (se bare historien til Europas mange kongehus)
De gamle raseteoriene som herskere og byråkrater i gamle dager brukt i sin kamp for den “rene norske rase”, er heldigvis i ferd med å utvannes kraftig på hele Nordkalotten.
Alle har en soleklar rett til å bekjenne fritt sitt opphav, sitt språk og sin kultur uten å måtte risikere mobbing- tvert i mot er dette en menneskerett som alle burde respektere!

Godt innlegg Pål Vegard.

Kom til å kikke litt på denne siden. Særlig på en artikkel Espen skrev i januar. Om at det er flertall blant kvenene selv for at bare noen elementer av deres kultur skal gå videre i det norske samfunnet. Han nevner at han har snakket med mange gamle kvener i Nord-Troms, og så nevner han undertegnede som et eksempel på en som har et annet syn, men er i mindretall blandt kvenene selv, – mener han. Om dette er riktig kommer helt an på hvordan man definerer “kvenene”.

Det er ingen nyhet at et stort flertall av mennesker av kvenskfinsk ætt i Norge har skiftet over til norsk språk. De aller fleste som deltar på denne debattspalten har gjort det. Slik har det vært i alle tider. I hver generasjon skifter et stort flertall over til norsk språk og kultur, mens et lite mindretall vil beholde den opprinnelige tospråkligheten, – det som er hovedkjennetegnet på kvensk kultur, – nemlig det kvensk finske språket.

Allerede for ca hundre år siden presenterte Carl Schøyen boka: “Tre stammers møte”, som inneholder en listig plan for hvordan man skulle gå fram for å få fart på fornorskningen av kvener og samer. Man skulle nemlig prøve å overbevise kvener og samer om at deler av deres kulturelementer skulle gå videre i den norske kulturen, men de skulle avstå fra sine språk. Norsk skulle være det språket alle skulle bruke.

Det er denne gamle fornorskningsplanen som Espen og flere med ham har pusset støvet av. Jeg lurer på om dette innebærer at også NKF har forlatt målsetningen om to-språklighet.

For her tror jeg nok Eskild bør sette seg ned å tenke seg litt om. Forlater vi målsetningen om to-språklighet, skifter vi samtidig innholdet i kvenbegrepet. Til alle tider har en kven vært en person som snakker dette språket som noen kaller kvensk, finsk eller kvenfinsk, men dersom man følger Eskilds tanke blir en kven i framtiden en person som snakker norsk, men som har forfedre som som var kvensk- eller finskspråklige.

Å skifte ut meningsinnholdet på denne måten kan bli til en bomberang som slår tilbake på oss selv. Om språket blir borte er ikke kvenene lengre en “språklig minoritet”.

Det virker for meg som det kan være på tide at vi tar en repitisjon av språkskifteprosessen. Hvordan slike generelt skjer, hvem er pådrivere, og hvordan dette foregikk og foregår hos oss.

Innledningsvis vil jeg nevne at når man nærmer seg dette tema, er det viktig å være klar over at intet språkskifte kan finne sted uten at de personer det gjelder selv foretar et skifte av språk. Språkskifteprosessen, slik den fant og finner sted i de kvenskfinske miljøene i Nord-Norge, foregikk og foregår den deg i dag ved sterk medvirkning av kvenfinnene selv.

Gangen i prosessen har vært og er som følger. Først oppstår en sosial situasjon hvor det innebærer en betydelig fordel for brukere av minoritetsspråk å skifte over til majoritetsspråket. Denne fordelen må være større en ulempene som språkskiftet medfører. En slik situasjon hvor det er fordeler ved et språkskifte kan oppstå ved endringer i næringslivet og markedssituasjonen, gjennom naturlige prosesser, men i Norge ble denne situasjonen skapt ved at myndighetene innførte en rekke særtiltak som virket i favør for de som som gikk over til å snakke norsk og i disfavør for de som fortsatte med å snakke kvensk/finsk.

Etter at en slik favør/disfavør-situasjonen er oppstått/skapt vil en del av de ledende i minoritetsgruppa sette i gang med å skifte språk for seg og sine barn. Deretter vil familier som ser på sine ledere som forbilder følge etter. Deretter får man de vanlige sosiale prosessene med stigmatisering og utstøting av de som motsetter seg å følge lederne. Språkskifteprosessen gir derfor en rekke konflikter innad i de samfunnene som gjennomgår språkskiftet.

Denne utviklingen fikk man også i de kvenskfinske miljøene. På 1950- tallet hadde allerede alle de kvenskfinske ledende miljøer i landsdelen gått over til å snakke norsk til sine barn og dette ble ansett som normal og høvelig adferd innad i de kvenske miljøene. De få som på 1950-tallet fortsatte med å snakket kvensk/finsk med barna ble ansett som avvikere, uforstandige ekstremister som ikke forstod sine barns beste. Flertallet mente, dengang som i dag, at deres linje med å skifte språk var den riktige og til alles beste.

Selv om mange har hevdet at den norske staten tok språket fra kvenene, må man ikke miste perspektivet med at det er kvenske ledere selv som har vært de sterkeste pådriverne i språkskifteprosessen.

De som skal framstå som kvenske ledere i dag må kjenne sin historie og velge sin sti med omhu. Ønsker de å vende tilbake til den opprinnelige to-språkligheten, eller ønsker de å forbli enspråklig norsk. Ser de det som sin oppgave å oppfordre folk til å bruke norsk språk, eller oppfordrerer de folk til å utvikle tospåråklighet. Er de fornøyd med å løre seg noen enkle fraser av språket til bruke i festtaler, eller har de en målsetning om å utvikle seg selv til språkbærere?

Jeg hører selv til den gruppen av kvener som ønsker å føre to-språkligheten videre. Men den observante leser har neppe unngått å registrere at dette blir oppfattet som avvikende og ekstremistisk av det store flertallet av “nåtidenes kvener”, – de som har gått over til en enspråklig norsk tilværelse. Det store spørsmålet er om det er flertallet av alle som kaller seg kvener/finner ,man skal ta hensyn til, er det flertallet av de som snakker språket?

Seppola skriver:
“Selv om mange har hevdet at den norske staten tok språket fra kvenene, må man ikke miste perspektivet med at det er kvenske ledere selv som har vært de sterkeste pådriverne i språkskifteprosessen.”

Ja, det er vel et beviselig!? Man skal vel ikke være skråsikker, men språkskiftet skjedde mer eller mindre frivillig som Seppola sier: “Først oppstår en sosial situasjon hvor det innebærer en betydelig fordel for brukere av minoritetsspråk å skifte over til majoritetsspråket.”

Gaup skriver:
“Odners forståelse av etnisitet er lik min egen. Etnisitet er en syntese av språk, kultur og genetikk. Alle elementer må vektlegges. Men språk må uansett veie tungt. For språket demonstrerer styrkeforhold. Når et folk vraker sitt eget språk til fordel for et annet, er det kun et uttrykk for at de også vraker sin egen kultur.”

Hvis det er i ferd med å bli slik at kvenskfinske ledere ikke lenger legger så stor vekt på tospråklighet, men mest på gener og kultur (musèer), lyser varsellampene.

De som sitter på pengesekken er neppe genuint opptatt av å videreføre finskopplæringen i skolen- samiske tilskudd holder lenge for dem. Og derfor sitter også de samme herrer på sidelinja og heier fram kranglinga mellom kvener og norskfinner- splitt og herskpolitikk kjenner vi godt!

Hva skjer med utviklingen av et kvensk skriftspråk, forresten?

Går Seppola og Kvenlandsforbundet inn for egen urfolksstaus likt samene?

Og hva med NKF, Eskild: Har man i forbundet en strategi for hvordan et fremtidig kvensk språk skal inn i skolen? Når skal i tilfelle navnebyttet skje?

" Når et folk vraker sitt eget språk til fordel for et annet, er det kun et uttrykk for at de også vraker sin egen kultur.”Sitat fra Gaup.

De som sitter på pengesekken er neppe genuint opptatt av å videreføre finskopplæringen i skolen- samiske tilskudd holder lenge for dem. Og derfor sitter også de samme herrer på sidelinja og heier fram kranglinga mellom kvener og norskfinner- splitt og herskpolitikk kjenner vi godt! Sitat fra Romsdal

Språkskifte,fornorskningsprosess frivillig eller av tvang,etnisitet,kultur.
Dette er noen stikkord fra temaet.Det er komplekse problemstillinger for den vanlige “dødelige” å ta inn over seg , og ikke minst grunne på og fordøye.

Bruker av og til å ta fram “spåkula”(fiktivt) , og forsøke å “se” inn i framtida.
Det dukker opp forskjellige scenarier for framtida for mitt indre.
I en verden som blir mer og mer internasjonal taper minoritetskulturer, og ikke minst språk.

Selv det norske språket og norsk kultur er under et hardt press, samt de fleste med samme utgangspunkt.
Enda værre er det for de som er enda mindre.
Hvor ender dette?Hva går tapt ? Er det en utvikling , eller blir det en avvikling ?

Det er sagt at du må vite hvor du kommer fra før du veit hvor du skal.
Kanskje blir det ikke så ille som man ved første tanke forestiller seg, for det er mulig at tilhørighet vil forbli et viktig element også for kommende generasjoner.

Vi er kanskje kommet dit allt, spesiellt oss som bor her i nord, for vi kan “shoppe” i blandt mange språk og kulturer, og sågar være en del av alle eller flere av disse.

Språket er vel den viktigste kulturbæreren, så her er det en jobb å gjøre , spesiellt for samisk og kvensk/finsk.
Mange jobber hardt for dette, men hva sier spåkula om dette ?Hva er stoda om la oss si 50 år fra nå?
Hildonen har gjort seg noen tanker om dette, hva sier dere andre, som kanskje har ei bedre spåkule enn meg?

Skal nå fortelle litt om en folkegruppe som heter liivere. De bor i Latvia og taler et vestfinsk språk i slekt med estisk, finsk, karelsk. Jeg har truffeyt noen av dem på min vei.

Liivisk språk ble ansett som nærmest utdødd. Men på 1980-tallet dukket det opp en håndfull unge mennesker som fattet interesse for språket. De tilbrakte måneder og år sammen med de få gamlinger som ennå snakket språket. De lærte seg språket og ble språkbærere.

Men det var ikke bare disse ungdommene som fikk interesse for den liiviske urbefolkninga i Latvia. Et par hundre personer av liivisk ætt som hadde skiftet til latvisk språk, grep fatt i saka. De dannet sangkor, (hvor man synger på liivisk uten å forstå ordenes innhold), museer, forskningprosjekter og feirer kulturminnedager, – på latvisk feirer de og presenterer den liiviske kulturen

Dette førte etter hvert til at de personene som lærte seg språket og som vil føre språket videre ble satt på sidelinjen i arbeidet med ”bevaringen” av liivisk kultur. De blir i dag ansett som avvikere, radikalere og ekstremister, mens en ”normal” liiver skal snakke latvisk til daglig. Det har således skjedd en utskifting av innholdet i begrepet ”liiver”. Tidligere var det en person som snakket liivisk språk, nå ble det en person som er av liivisk ætt, snakker latvisk og kan noen fraser og sangtekster på liivisk.

Innenfor den kvenskfinske gruppen i Nord-Norge i dag skjer også et skifte av innhold i kvenbegrepet. Tidligere var en kven en person som snakket kvenskfinsk språk og som var to-språklig norsk og kvensk/finsk. I dag har begrepet mer fått et innhold hvor en kven er en person som snakker norsk, har kvenske aner, og kanskje kan noen fraser av kvensk språk – men det er ikke nødvendig å kunne noen ord i det hele tatt, bare man har hatt forfedre

De som fortsatt holder seg til det gamle innholdet i kven-begrepet hvor en kven er en to-språklig person, – kvensk/finsk og norsk, blir i dag mer oppfattet som avvikere og ekstremister – relikter fra en annen tid. De ansees ikke lengre som representative for dagens kvener.

Det er viktig å være oppmerksom på at det er innad i den gruppen som kaller seg selv kvener man oppfatter det slik at en ”normal-kven” er en som snakker norsk. Derved er forskyvninga av innholdet i kvenbegrepet blitt et ledd i språkskifteprosessen.

Men hva syns dere andre her på spalten. Skal det være slik at de som snakker minoritetsspråket skal ansees som “unormale” som “avvikere” og “ekstremister” som man må se til å bli kvitt. Eller skal det være slik at alle skal slå ring om de som bruker språket og få fram flest mulig språkbrukere?

Ifølge en artikkel av Erika Krautmane fra Universitetet i Tartu: Liivin kielen elvyttäminen 1990-luvulla er det under 10 personer som snakker liivisk som morsmål, mens gruppa som regner seg som liivere er 177. De legger vekt på at de er av liivisk ætt, men i språklig henseende er de latviske. Alle steder hvor liiverne er representert blir de representert ved de som snakker latvisk og er av liivisk ætt. For slike “ekstremister” som driver på med å snakke liivisk kan man selvfølgelig ikke sende ut som representanter for “folket” ! ! !

Hva mener dere andre? Når disse siste 10 liivisktalende er borte, fins det da en liivisk minoritet i Latvia eller er liiverne da latviere av liivisk ætt, – med andre ord “etterkommere av liivere”?

Kiitoksia paljon, Bjørnari ystäväni, for dette oppvekkingsinnlegget!
Jeg ser hva du sier og problematikken er ikke til å kimse av hvis vi skal bevare og revitalisere språket!
Dessverre har det kommet så langt med det kvenske (feks) her i Alta at det ligner på situasjonen til liverne.
De gamle som aktivt brukte sitt kvenske – finske språk (slik som mine foreldre) er snart en “utdødd rase” som ikke overleverte språket til sine etterkommere. (slik som til meg). Årsaken er, som vi vet, fornorskningspolitikken, og det at foreldre og besteforeldre valgte å ha sitt språk som de kunne bruke for å holde unna barna det de snakket om.
Slik er situasjonen i dag, stort sett.
Selvfølgelig er det ikke umulig å lære seg de gamles språk, men det er tidkrevende, særlig fordi det er så ulikt norsk og engelsk som de fleste av oss snakker i dag.
Så hva gjør vi???
Hva gjør jeg som fra i år ny leder av Alattion kvääniseura/Alta Qvænforening?
Jo, jeg kjører på med språk i form av det 30 timers språkkurset vi hadde i vår og i kveld skal vi ha Altas første kvenkafe hvor jeg åpner med en åpningsfrase på kvensk. Foruten å drikke kaffe og spise Alattion Kvääniseurakakko (eller kakku som det heter på finsk), så får vi besøk av Kaisa J. Maliniemi som skal presentere sin rapport om “Hva arkivene skjulte” En undersøkelse av kvensk og samisk i offentlige arkiver i Kistrand og Nordreisa 1865-1948. Det blir spennende!
Agnes Eriksen kommer fra Lakselv og har en CD med seg for salg.
Vi skal se på, og kan kjøpe, et kart størrelse A1 over Alta kommune med alle kvenske navn påskrevet som Petri Hiltunen i samarbeid med Eira Söderholm har laget. (restlageret på 20 ble sendt til meg)
Jeg har foreløpig laget en tresiders del 1 i kvensk språk for nybegynnere som jeg mener passer til slike møter der vi bare har et par timer på oss og har annet på programmet også. Dette skal supplere og videreføre språkkurset. Måten jeg tenker å gjøre det på, til hver vår månedlige kafe, er å ta for meg gloser som har med forskjellige temaer å gjøre og få hjelp av de språklærde til grammatikk og enkel setningsoppbyggelse. Dette er altså opplæring for oss voksne som ikke har fått lære språket. Så kan vi lære videre til våre små barn eller barnebarn for å vekke interessen.
Stort mer enn dette, foruten å spille CD-musikk, kan jeg foreløpig ikke se at jeg kan gjøre siden jeg verken er lærer eller politiker, så får vi se hvordan det går…
Jeg har ihvertfall startet på noe jeg ikke kan, men kan vel lære underveis….
Pikku-Kreeta-Liisa

Målet med arbeidet i kvenforeninger må da være språket, for det er språket som er den viktigste kulturbæreren.
Uten språket så dør allt ut etter hvert.Flest mulig av de som regner seg som kven bør i størst mulig grad tilegne seg det kvenske språket.
Selvsagt må ikke krava bli så store at man skyver de som ikke har anledning til å tilegne seg dette bort.

Temaet for tida her i området er midler til revitalisering, spesiellt samisk.
Kåfjord har i over 20 år fått en god del midler til dette, men vi må vel nå kunne si at mye av ressursene kanskje er brukt feil, og lite målretta.
Poenget mitt er at det ikke alltid er nok bare å sprøyte penger inn i systemet, det må også være et reellt ønske og et mål å få til denne revitaliseringen.
Til syvende og slutt er det motivasjonen til det enkelte menneske som avgjør om denne virkelig ønsker å tilegne seg språket.Mange ganger virker det som om de som har nådd lengst , er de som har satt litt mindre fokus på bare pengestøtte.
Selvsagt må det midler til kompetente lærekrefter etc, men det er ikke alltid avgjørende det heller.
Det kan mange ganger bli med pengebruk som om man heller vann i en sluk, det blir aldri fullt/nok.
De siste 2 periodene i Kåfjord kommunestyre har vist at engasjementet til samisk/kvensk har vært heller laber.Penger har strømmet inn og “alle” har vært såre fornøyd.

Det har vel ikke så lenge jeg kan minnes vært noe engasjement for det kvenske i Kåfjord. Det samiske derimot… vel, Kåfjord er jo under samiskspråklig område, men dog, er det mangel på kunnskap fra de som sitter med pengesekken eller er det ren kjær politikk i alt de gjør? Jeg ikke vite, men at engasjementet for det kvenske i kommunen har vært laber er underdrivelse. Når det kommer til dette med språket så er jeg personlig veldig usikker. Jeg kan godt tenke meg å lære språket. Men hvilket språk? Kvensk eller finsk? Kvensk er anerkjent som et eget språk i Norge men det finnes vel knapt kvenske lærebøker eller mennesker som er kappable til å lære bort dét språket. Jeg vet ikke? Uansett om jeg kan språket eller ikke – jeg kan ikke feie under matta at jeg er av kvensk ætt, kan jeg vel? Da lyver jeg for meg selv og alle som er interresert i å høre på.

Jeg er ikke enig i at språket nødvendigvis er det viktigste, kanskje ikke penger heller. Det jeg anser som viktig er kunnskap: At folk vet hva de er og hvor deres forfedre kom fra, hva de snakket og hva de brakte med seg hit. Slik fikk vi aldri høre om på skolen. Samisk ditt og samisk datt, men aldri noe om kvener. I ettertid har jeg forsått at lærerne ikke viste hva de snakket om, ei heller andre “klokinger”. Hvordan kan de pøse ut at grena er “sjøsamisk”, at rognbollesuppa og nyttårsnisse-tradisjonen i Manndalen er samisk? Ja det morsomste, som satte kaka i halsen på meg, var jo denne “sjøsamiske nordlandsbåten”… Kanskje de har studert Friis’ etnografiske kart? Det skal jeg også gjøre med tid og stunder – nøye skal jeg studere dem, og sammenligne det med slekttreet mitt. Det blir spennende å se om Friis har plassert “lapper” der mine finske forfedre hadde ryddet seg en egen siida. Jeg forsøker selvsagt å være kritisk, men har undret meg over hvordan så mange samer plutselig havnet i Kåfjord, midt under innflyttinga fra Tornedalen. Ugler i mosen? Noen vet nok bedre enn meg.

Det at det ble snakket “lappisk” betyr vel bare at våre forfedre var språkkyndige. Kanskje ikke så rart, noen av dem var kanskje birkarler (skatteinnkrevere) eller barn av birkarler, at kvenene dro fra marked til marked og handlet (også med samer) er vel heller ingen hemmelighet. Ifølge Helge Guttormsen var det en del av levesettet deres. Hvis det atpåtil er slik at de som “sjekket” dem ikke hørte forskjell på finsk og samisk, eller var usikre, ja da kan man jo bare undre seg hvor troverdig disse etnografiske kartene er. I Hans Kristian Eriksens bok, “landet ved havet”, kan man lese om kvener som sendte sine barn nordover til slektninger som allerede hadde funnet veien til Ruija. De betalte sine siste kroner til samene for at barna skulle få være med. Så det var nok kontakt mellom folkegruppene, også i Tornedalen. Jeg har lest et sted at kvenene gjerne hadde lettere for å lære seg samisk enn motsatt.

Skal man ivareta den kvenske kulturen må man først vite hva som er kvensk kultur. Forsker og forfatter Helge Guttormsen, som holdt foredrag på den kvenske kulturkvelden i Olderdalen 17.09.10 kunne videre fortelle at typisk kvensk var tømmerbygg, vippebrønner m.m. Jaja, hvis dette stemmer, noe som ikke virker ulogisk for meg som har sett begge deler i fleng etter en tur i Juoksengi i fjor sommer, da har man et utgangspunkt. Det er lov å tenke rasjonelt selv om man har meninger; hva handlet kvener og samer seg i mellom? Vil noen protestere hvis jeg påstår at kvener byttet til seg skinnvarer, (kommager, skinn til sengebruk etc) og reinkjøtt, som var samenes spesialitet, mot f.eks ullvarer (lester, votter, gensere etc)? Kvenene er jo kjent som flittige jordbrukere, jeg vil anta de hadde sauer tilgjengelig? Sakset fra norsk folkemuseums sider: Kvenenes landbrukskunnskaper ble høyt vurdert – de ble sett på som “drivende og duelige folk” med “megen naturlig forstand” Amtmann Sommerfeldt i Finnmark sammenlignet kvenene med sjøsamene som han oppfattet som “lade og sløve”. Om f.eks grena er sjøsamisk eller kommer fra “sjøfinner” som jo også kan være kvener, kan man bare spekulere i. Mange samer hadde nok sauer, like så som mange kvener hadde rein, men majoritetsmessig tror jeg nok samene hadde mer greier på skinnarbeid enn ull, og kvenene motsatt. Derav disse markedene. De “utnyttet” hverandres spesialiteter.

At tre stammers møte fant sted betviler jeg ikke, og jeg vil være forsiktig når jeg påstår at kveners kultur og tilstedeværelse er noe forminsket enn realiteten i kommunen. Men gjennom det dagligspråk som er talt store deler av Kåfjord i lange tider, så skal man være forsiktig med å tolke det dit hen at majoriteten nødvendigvis var samer, og heller stille seg kritisk til etnografiske kart og den slags. I alle fall til folk har fått sjekket sitt stamtre mer nøye enn jeg tror folk har gjort til nå – for det gjorde vel neppe Friis? Ergo tror jeg kultur er mer enn bare språk, og at man kan komme langt i viten uten å kunne det språk våre forfedre talte til daglig engang før de kom hit.

Pål Vegard, din alder til tross; du har min største respekt for din interesse og iherdighet for å finne ut av vår kvenske kulturarv!!! Du har et tenkesett som sammenfaller med mitt eget. Men tvil ikke på at språket er viktig, fordi språket er det som best formidler kulturen! Ellers kunne vi jo bare snakket samme språk alle sammen, og hvem ville da vite hvor vi hører hjemme…???

Mange av mine forfedre snakket finsk, jeg hørte ikke om kvenbegrepet før i godt voksen alder, men ved studier av kirkebøker i Tornedalen , så var det faktisk noen av mine forfedre som hadde Quven som registrert etternavn.Dette er tilbake til 1600-tallet.
At det finske språket forsvant etter hvert var det vel mange årsaker til.At samisk språk og kultur ble den dominerende i Manndalen var vel også et tegn på at det var dominant fra starten av.
Det er ingen tvil om at landbruket , som vi kjenner det i området her er i all hovedsak inspirert av de kvenske/finske innvandrerne, men er også påvirket av samiske tradisjoner og levesett.
Samene hadde en mer nomadisk livstil og levesett, dette ser vi også på jordbruket i dalen.
De fleste har jordteiger spredt over heile dalen, og dette tolker jeg mye godt som at man ønsket å høste forskjellige ressurser etter tilgang og årstid.Fisk ved havet,bær,brendsel, beiting, utslåtter m.m.
Myndighetene forsøkte å få til et jordskifte i dalen straks etter 2.verdenskrig, men bygdefolket motsatte seg dette på det sterkeste.Man ønsket ikke å samle eiendommene for en mer rasjonell og moderne jordbruksdrift.
Denne teigblandinga sliter vi fortsatt med i dag, for i dag er man ikke nødt for å ha tilgang til forskjellige ressurser spredt ut over heile dalføret slik som i tidligere tider.I dag er dette en stor ulempe.
Hvem som kom først av høna og egget er en evig diskusjon, og hva og hvem som er best er vel en død argumentasjon.I dag må vi vel kunne si at vi alle er like mye verdt , om vi er kvæn, same, nordmann eller kanskje aller helst en salig blanding av allt.
Tesen om “Overgangsfolk” er en tese jeg personlig er tilhenger av , men også en tilhenger av kunnskap om våre forfedre , uansett hvem de var og hvor de kom fra.
Storfjord kommune har et godt ordtak, der heter det"Mangfold styrker".

Pål Vegar hadde et fint innlegg som berører mange sider av kvensaka. Jeg skal i denne omgang kommentere kun en side av det han spør om, nemlig valg av språkform – kvensk eller finsk?. Hans øvrige godt gjennomtenkte spørsmål får vi komme tilbake til etter hvert.

Pål Vegar ønsker å lære det språket og spør om hvilket språk han eventuelt skal velge? Kvensk eller finsk?

Det er slik at vi alle lærer oss et muntlig språk og et skriftlig språk. Den naturlige gangen i språkopplæringa er at man først lærer seg å snakke og så lærer man seg å skrive. Når vi snakker norsk og så skal lærer oss å skrive velger vi en skriftnormal vi skal tilpasse vår muntlige dialekt til, – vi velger mellom bokmål skriftnormal eller nynorsk skriftnormal. Men ingen av oss går over til å snakke bokmål eller å snakke nynorsk. Å nei, – vi fortsetter med å snakke den dialekt vi alltid har snakket. Vi snakker ikke bokmål eller nynorsk, – vi SKRIVER bokmål eller nynorsk.

På samme måte er det nå blitt for oss som snakker kvenfinsk ( den type finsk vi til alle tider har snakket her i Lyngen). Vi må når vi skal skrive velge om vi skal tilpasse oss den finske skriftnormalen eller om vi skal tilpasse oss den nyetablerte kvenske skriftnormalen som er utviklet av Kvensk institutt i Børselv. Valget mellom kvensk og finsk skriftspråk for de som lærer seg språket blir tilsvarende det samme som valget som mellom nynorsk og bokmål for en utlending som skal lære seg norsk.

Siden Pål Vegar selv er fra Nord-Troms ( Mandalen), som helt fram til våre dager har hatt i bruk en egen dialekt på kvensk/finsk, vil jeg anbefale at han retter oppmerksomheten mot den måten de snakker på i området Kilpisjärvi, Karesuando, Muonio og videre nedover Tornedalen. Om han så fyller på med talemåten til det lille som ennå fins av Lyngen-dialekten samt gamle tekster på denne dialekten, vil han med tiden komme så nær det hans egne forfedre snakket som det er mulig å komme i dagens situasjon.

For folk i Øst-Finnmark derimot ligger dialektene i Inari, Ivalo, Kemijärvi, Sodankylä og Kittilä nærmest det som ble snakket der. Men også i Øst fantes folk med røtter i Tornedalen og språket derfra. Den enkelte ved stort sett hvorfra hans egen familie kom, og vil derfor vite hvilken dialekt han/hun skal ta utgangspunkt i.

Når man skal lære seg å SNAKKE et språk er det vanskelig å gjøre dette uten å oppholde seg i områder hvor språket snakkes. Den som vil lære seg å snakke kvenfinsk må derfor belage seg på at man i perioder, et år eller to, må bo i Nord-Finland og/eller Tornedalen. I tillegg må man tilegne seg leseferdighet og følge med i litteratur, aviser og tekstede filmer.

Et voksent menneske behersker og bruker aktivt i dagligtalen 15 – 20 000 ord. Men for å nå et nivå der du kan følge vanlig tale, og forstå sammenhengen selv om du ikke forstår alle ordene, behøves kun 3 – 4000 ord. Er du da så lærenem at du klarer å pugge 10 ord pr dag vil det ta deg et år å lære 3600 ord ( 360 dager pr år).Etter det klarer du å følge en samtale i dagliglivet.

Men de aller fleste mennesker har en mye lavere innlæringskapasitet. Det er derfor mer realistisk å lære 3 ord pr dag. Da vil innlæringen av et språk ta ca 3 år. I skolen bruker vi 6 år på å lære barna engelsk. Så dette er kanskje det mest realistiske tidsperspektivet man kan legge på seg selv når man starter innlæringen av et nytt språk.

Tilbake til valget av skriftspråk. Jeg velger oftest bokmål når jeg skriver norsk. Men jeg kan skrive nynorsk også om jeg vil, selv om det går noe seinere. Jeg kjøpte Word 2007 på bokmål og installerte på datamaskinen min, selv om Word 2007 sikkert også fins i nynorsk versjon.

Det går greitt for meg å skrive finsk. Det går også greitt å skrive kvensk (Børselv-varianten) og like greitt å skrive Meän kieli. Jeg har likevel kjøpt den finske versjonen av Word 2007 som hjelpemiddel i skriftlige arbeider, og skriver et finsk tilpasset talemålet i Lyngen. Det er meget skjelden å treffe på ord som vi bruker her i Lyngen som ikke står oppført i synonymordboka til den finske versjonen av Word 2007.

Jeg har full respekt for arbeidet til Ivar Åsen og for de i Norge som arbeider med nynorsk. På samme måte har jeg full respekt for arbeidet med kvensk skriftstandard ved Kvensk Institutt i Børselv. Men jeg har altså valgt å anskaffe meg Word 2007 på bokmål, og valgt Word 2007 på finsk Jeg går ut fra at Word 2007 ikke fins på kvensk. Jeg håper på den samme respekt for mitt valg som jeg har for de andres valg. Og jeg godtar ikke at vår kvensk/finsk dialekt her i Lyngen skal stemples som mindreverdig selv om vi tilpasser oss den finske skrivemåten, like lite som jeg godtar at min norske dialekt skal oppfattes som mindreverdig selv om jeg tilpasser meg bokmål, og ikke nynorsk slik en del andre finner naturlig.

Dette valget bør ligge innenfor individets frie valg og er et forhold som den enkelte godt klarer å gjøre seg opp en mening om. Håper denne redegjøringen var til nytte i alle fall for noen.

Ludvig Rognli hadde et godt innlegg hvor han styrer oss inn på et viktig tema. Han skrev: Poenget mitt er at det ikke alltid er nok bare å sprøyte penger inn i systemet, det må også være et reelt ønske og et mål å få til denne revitaliseringen. Til syvende og slutt er det motivasjonen til det enkelte menneske som avgjør om denne virkelig ønsker å tilegne seg språket. Mange ganger virker det som om de som har nådd lengst, er de som har satt litt mindre fokus på bare pengestøtte.

Her føler jeg Ludvig Rognli har satt fokus på et viktig punkt. Det er ikke alltid samsvar mellom de beløp man sprøyter inn i systemet og de resultater man oppnår. Mange ganger har jeg lurt på om en del av aktørene i revitaliseringsarbeidet egentlig ikke ønsker revitalisering for seg og sine egne barn, men kun ønsker tilgang til pengestøtte, mulighet for politisk karriere og arbeidsplasser som revitaliseringsarbeidet gir i distriktene. Derfor tror jeg det kan være verdt å stoppe opp og lytte til Ludvig Rognlis erfaring fra to perioder i Kåfjord kommestyre: ___vi må vel nå kunne si at mye av ressursene kanskje er brukt feil, og lite målretta_, skriver han videre i sitt innlegg.

Det er neppe tvil om at Rognli har rett i at mye av de midlene som er satt inn har gitt liten effekt. Trolig fordi disse tiltakene ikke har vært tilstrekkelig målrettet. Skal et språk ha mulighet til å overleve må det hele tiden læres opp nye språkbrukere til erstatning for de som går bort. Det er korrekt som Ludvig skriver at det er det enkelte menneske som avgjør om vedkommende virkelig ønsker å tilegne seg språket. Det fins nemlig ingen snarvei til å lære seg et språk. Man må tvert i mot regne med et systematisk arbeid over 3 til 10 år, avhengig av hvor fort man lærer og hvor mye tid man kan sette av. Og for barn er det foreldrene som avgjør om barnet skal settes i to-språklig opplæring eller følge det tradisjonelle barnehage og skoleløp i Norge hvor barnet blir enspråklig norsk.

Siden det er enkeltmennesket som avgjør om vedkommende skal sette i gang og lære seg og sine barn kvensk/finsk, må en naturlig konsekvens av det bli at vi retter fokus mot de personer og de familiene som driver med vedlikehold av språket og spør om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe til. For det er en kjensgjerning at dette er prosesser som foregår inne i familiene.

Vi har tilstrekkelig med kunnskap om hvordan dette kan gjøres. Problemet eller heller at vi ofte ikke ønsker å bruke denne kunnskapen fordi der er krefter som ønsker at pengene skal brukes på andre ting.

Skal man oppdra sine barn til tospråklighet gjør man dette ved at en eller flere personer i nærmiljøet hele tiden snakker kun på kvensk/finsk til barnet. Man starter senest når barnet er 1 – 2 år, gjerne før. Behersker mor eller far kvensk/finsk går dette greit. Om verken mor eller far kan språket må man lage et opplegg med familiebarnehage eller barnepass hvor de som arbeider der kun bruker kvensk/finsk med barna og seg i mellom. Når man lager en slik barnehage, blir det raskt utgifter og da hadde det vært viktig med støtte fra det offentlige. Både ved familiebarnehage og ved opplæring i heimen av far eller mor hadde neppe vært av veien om noen institusjoner kunne stille opp med støtte og rådgivning.

For eldre ungdommer er det opphold i miljøer hvor språket snakkes som virker å være eneste farbare vei. For kvensk/finsk ungdom blir det opphold i Nord-Finland og/eller noen miljøer i Tornedalen i Sverige. For samisk ungdom blir det opphold i familier hvor dagligspråket er samisk, eller opphold i Kautokeino/Karasjok.
Skal man få ungdom fra Norge med på å oppholde seg et par år i Finland for å lære seg finsk, må det etableres stipendordninger, som dekker opp for tapet av studieprogresjon og merutgiftene ved å studere i Finland.

Denne sist omtalte metode ble mye brukt av Kola finsk-forening etter Sovjet-unionens fall. Man fikk til en ordning med 20 studieplasser for ungdom av finsk ætt fra Kola på videregående skoler i Nord-Finland. Det ble tildelt 2-årige stipend og på denne måte fikk finsk-foreninga på Kola fram en ny generasjon med finsktalende ungdom. Samme metode ble også brukt av ingermannlendingene i Karelen og i Leningrad fylke. Også her har man hatt suksess med revitaliseringen. Men i Norge har vi altså ikke hatt suksess, og da er det viktig at vi setter i gang med en analyse av hva som er feil. Når det i Russland var mulig å reise midler til stipend for ungdom som vil revitalisere sine forfedres språk, burde dette være mulig også i Norge. Hvis det da ikke er den politiske vilje det skorter på?

Tar gjerne i mot kommentarer.

Bjørnari:
Jeg ser hva du mener og jeg ser at du har rett!
Jeg er bare meg og tror ikke jeg har noen innflytelse som jeg kan gjøre gjeldende.
Men jeg skal gjøre mitt beste likevel, for å påvirke NKF/RK!

Sitter og leser på denne spalten og ser Ludvig Rognli nevner stedsnavnene Iitto og Maunu i Tornedalen når han snakker om sin slekt. Siden det kan være uklart hvor disse plasssene ligger og hvor langt det er dit, nevner jeg at disse plassene er bebodd den deg i dag. Maunu ligger ca 12 km nord for Karesuando, på svensk side av grenseelva. På den tid var ikke elva sett på som et grenseskille. Heller sett på som en samlende ferdselsvei. Mens Iito ligger ca 5 mil sør for Kilpisjærvi. Avstanden Mandalen – Iitto er faktisk kortere enn avstanden Mandalen – Tromsø. Men vi oppfatter avstanden som større fordi der er bygd opp en psykisk og språklig avstand mellom stedene og kulturene. Den gang en av Ludvigs forfedre flyttet fra Iitto til Mandalen ble kanskje Iitto oppfattet å være en nabobygd, ikke minst siden man hadde samme kultur, mens Tromsø ble oppfattet å ligge langt i det fjerne blant de norsktalende. Slik kan det altså skifte.

Vil man lære kvensk/finsk , så bør man nok som Bjørnar ta noen år med studier i Finland.
Stipend er viktig for å få finansiert slike studier.
Tror nok også at mye av midlene som brukes bør gå direkte på de som virkelig ønsker å lære forfedrenes språk, både elever og familier som seriøst ønsker å tilegne seg språket.
Man utdanner da fremtidige lokale lærekrefter, for det er mulig å forbeholde plikttjeneste i lokalmiljøet ved tilsagn om støtte til studier.
Min støtte til Bjørnars tanker om hva som er formålstjenelig bruk av språkmidler til rtevitalisering av minoritetsspråkene.
Disse elevene kan også så og si garanteres jobb i lokalmiljøet ved at ved ellers like kvalifikasjoner , så har disse forrang i kraft av sin kompetanse på disse prioriterte språka.
Lønnsvilkår er også en gulrot og motivasjon for å utdanne seg til en sikker jobb i heimtraktene .
Her er det mange aspekt å gripe fatt i , ikke minst å motivere ungdom ved informasjon om gode vilkår under og etter endt utdanning.

Når Bjørnar og Ludvig nevner penger som sprøytes inn og at ikke alt lykkes, og førstnevnte atpåtil spør seg om de kommer av andre formål enn hva de faktisk er til – så spør jeg meg, følges det opp om disse midlene? Kontrollerer noen om de brukes rett? Eller slenges de bare ut i løse lufta som førstehjelpsforsyninger fra helikopter til et flomrammet område der det er umulig å lande?

Jeg syns sammenligningen til Pål Vegar med at midlene slenges ut til et karastrofeområde var en beskrivende sammenligning. Det er nok opp til de som mottar hjelpesendingene å benytte dem på riktig måte. Men samtidig er det tegn til at noen ønsker å kontrollere om midlene brukes riktig. Eksempler på dette er at Ludvig har reflektert over saka. Jeg har også reflektert over dette og kommet til at oppmerksomheten må ledes mot de personer og familier som arbeider med å videreføre språket.

Tiltakene som settes inn må ned på familie og individnivå. Generelle tiltak som skal ha identitetsstyrkende effekt har ikke ført oss tilbake til det to- og trespråklige samfunn vi en gang hadde, selv om vi har drevet med de generelle tiltakene, i alle fall når det gjelder samisk, i mer en 30 år. Jeg har også observert at personer som har vært aktivt med i NKF siden starten i 1987, og også sittet i hovedstyret, ikke har lært seg å snakke kvensk på denne lange tiden, og heller ikke deres barn har lært seg det. Jeg har derfor ingen tro på teesen om at dersom vi pøser på med generelle tiltak så vil språkkunsapene komme “etter hvert”.

Her hjemme på gården oss går ofte samtalen rundt frokost- eller kaffebordet ofte kvensk/finsk. Når det er gjester fra Tornedalen eller fra Finland er det en selvfølge at ALL samtale går på kvensk/finsk. Også barn og barnebarn kan delta i denne samtalen. Språket er hos oss daglig i bruk.

Men språkferdighet kommer ikke av seg selv. Jeg har i et tidligere innlegg beskrevet hvordan vi har arbeidet ved å hente inn fra Nord-Finland eller Tornedalen personer som snakket kun finsk med barna fra de var 2 år gamle. Så har vi fulgt opp med at ungdommene i perioder har oppholdt seg i Finland og Tornedalen, på videregående utdanning eller arbeid. I tillegg har vi selvsagt brukt tilbudet som gis i norsk grunnskole og de mulighetene som ligger i samtaler med de få gamlinger i nabolanget som ennå snakker det kvenskfinske spårket Ut over det har vi sørget for at vi i huset har finske og Tornedalske aviser, blader, bøker og tilgang til radio, TV og filmer på språket. I dag kan man ta ned sendinger via satelitt, men tidligere måtte dette gjøres via filmer og innspilte programmer på video.

Jeg kjenner en 10 – 12 andre familier i Troms som arbeider på denne måten. Med tillegg av noen gamlinger rundt om, utgjør vel denne håndfull familier det som i praksis er igjen av kvensk/finsk språkmiljø i fylke.

Men denne aktiviteten kostet ikke bare masse tid, – den kostet også penger. Jeg har derfor en forestilling om at dersom det hadde vært tilskudd til å ansette barnepasser/dagmamma/au pair med formål å lære barna to språk ville flere følge det opplegget vi har brukt. Om det hadde vært stipender for ungdom for å studere et par år i Finland ville kanskje flere benyttet seg av denne muligheten.

Om det hadde vært en rådgivingstjeneste for hvordan man utvikler tospråklighet, og rådgivning om pedagogiske opplegg i den forbindeese, og nettverksbygging mellom familiegrupper som arbeider med vedlikehold av språkkulturen ville dette også vært vel anvendte midler som kunne ført rekrutteringen av nye språkbrukere.

Jeg har i alle år vært en talsmann for at støttemidlene skal brukes til tiltak som går direkte på utvikling av språket. Jeg har aldri sett behovet for at vi måtte bygge språksentra og Institusjoner først. Dette var også et hovedtema på konferansen i Nordreisa i 1996. Vi var et lite mindretall som gikk inn for å gå i gang med språklige tiltak med en gang, men det store flertall (de norskspråklige kvener) gikk inn for at det skulle bygges institusjoner først, så kunne man begynne med språktiltak når disse var ferdige.

Ved neste store konferanse, i Alta i 2007, gikk det samme flertall inn for at man heller ikke nå skulle begynne med språklig revitalisering, men man skulle utvikle grammatikk og ny rettskrivingsnormal først, og så sette i gang revitalisering etter denne nye skriftnormen etterpå.

Men språk overføres lettest fra menneske til menneske. Først som et muntlig språk, siden som et skriftspråk.
Det har aldri noen sinne lyktes å overføre et skriftspråk til talespråk uten at det fins et miljø hvor språket tales. Det man driver med er et eksperiment hvor man skal prøve å få til noe som alle andre har mislyktes med. Og samtidig som dette eksperimentet drives, og vi venter på resuktatene av det, er de siste restene av det kvensk/finske miljøet i landsdelen i ferd med å dø ut. For det er et faktum at på de siste 30 år er antallet talere av kvensk/finsk redusert med mer enn 80 % .

Metoden med språkreir og opphold i miljøer hvor språket snakkes har man hatt gode erfaringer med over alt hvor den har vært prøvd. Vi burde alle rette oppmerksomhet og midler mot den.

Jan-Erik Gaup skrev: Når et folk vraker sitt eget språk til fordel for et annet, er det kun et uttrykk for at de også vraker sin egen kultur

Jeg tenkte med en gang: Når et folk vraker sitt eget språk til fordel for et annet -må man forsøke å finne ut hvorfor de gjorde det. Men har vi egentlig lyst å finne ut av det? Det er det store spørsmålet, spesielt med tanke på Kåfjord og Manndalen.

Jeg vet nemlig at min tippoldefar behersket finsk – i Manndalen. Dette på farfars side (Kunnari-slekt). Jeg vet også at min tippoldefar på min farmors side behersket finsk, i likhet med farmor selv (Salo-slekt). Mine tippoldeforeldre hadde nemlig stoppet og snakket sammen, mens ei jentunge stod og lyttet. Jenta forstod ikke hva disse gamle gubbene snakket om, for de snakket et språk hun ikke kunne. Senere skjønte hun at det var finsk de talte. Dette fortalte hun selv i voksen alder til min far da han var barn.

Og hvor i granskogen hadde de hentet finsken sin fra? Man vet at mange finlendere behersket samisk, men det var ikke vanlig at samene behersket finsk. Da er det vel ikke så bitende unaturlig at samisk ble et fellesspråk i bygda, noe historiker Helge Guttormsen omtalte som “tilfeldig”. Her snakker jeg om lettere tilgang til eiendom, myndighetenes frykt for “den finske fare” og frykt for å bli hjemsendt til krigen og hungersnøden kvenene hadde rømt fra. I tillegg lærte de ikke sine barn sitt eget morsmål (se fra ca. 6.30 uti filmen), da kvenene i perioder var uglesett. De var nærmest “inntrengere” på et land uten grenser og ville nok bare barnas beste på akkurat samme måte som da fornorskningen gikk løs på samer og barn ikke lærte samisk hjemme engang. I Manndalen har man kanskje 2 ganger mistet sitt språk med andre ord.

Det handlet ingen av gangene om å vrake sin kultur! Det handlet om hva som var best for dem da, og for noen av oss er det vanskelig å forstå, det kanskje overgår vår fatteevne? Men tiden den gang kontra nå var noe helt annet.

Wilfred skrev: Det er jo ikke det at jeg på noen måter skammer meg hverken av det samiske, finske eller romanske innslaget. Nei, jeg er stolt av dem alle sammen:) Men jeg finner altså ikke ut hva jeg kan kalle meg. Jeg tilhører ingen av delene fullt ut. Jeg kan ikke identifisere meg med dem fullt ut. Heller ikke det norske.

Kanskje spesielt ikke det norske? Kommer an på øyet som ser. Når jeg ville “finne meg selv” og fant så mye finsk/kvensk at det nesten var sjokkerende, begynte jeg å tenke: Har jeg noe norsk blod i det hele tatt? Var det etniske nordmenn i Manndalen? Jeg er jo norsk, jeg presenterer meg som norsk, jeg har norsk pass og snakker norsk (kanskje noe gebrokkent). Men genetisk sett? Og samisk har jeg heller ikke funnet blant mine stamfedre – alle grener går tilbake til de finske jaktmarker og Tornedalen. Jeg føler dermed en viss tilknytning dit.

Men hva jeg vil være? Nei, jeg er ikke enig! Det blir for enkelt – Jeg føler med de samer som mener at deres kultur er frastjelt dem. Nå kan jo nesten alle være same, meg selv inkludert, bare fordi de to-tre leddene tilbake snakket samisk. Det er ikke rett. Så altfor få spør seg hva deres tippoldefars besteforeldre hadde som morsmål. Hvis det kunne stått “Jeg er manndaling med finske/kvenske røtter” i passet mitt så ville det tilsvare meg mer korrekt. Det at du ikke skammer deg, Wilfred, er bra! Det burde ingen gjøre, uansett hva de er. Jeg er den jeg er sa Gud, da han presenterte seg fra det brennende tornekrattet.

Boka av H.C Eriksen som nevnt i et tidligere innlegg, heter ikke “landet ved havet”, men “vandrere i grenseland”. Beklager.

Mange av mine oldeforeldre beherska finsk, og brukte å dra på besøk til en av de siste som innvandra fra Finland til Norge ,Matti Nicolai Salo, for å prate finsk med ham.
Det var nok mange som beherska flere språk i tidligere tider, selv i Manndalen , hvor samisk var dagligtalen blandt folk.
Jeg opplevde selv en slik språkkunnskap for noen år sia da jeg var på scootertur ned Tornedalen.Jeg fikk ødelagt en del på scooteren , og da var det en turdeltager som hjalp meg med å skaffe den delen.Mannen tok flere telefonsamtaler , og han veksla mellom samisk, finsk/kvensk, svensk og virka å beherske alle språkene perfekt.
Tror han het Ove Salmi??? Var visstnok taxisjåfør i Karesuando og Kiruna ?
Må si at man blir litt imponert av mennesker som snakker flere språk heilt naturlig.

Jeg har utfra historier, slektsforsking og en smule logikk en teori om hvordan det var i Manndalen: Da folk kom og slo seg ned som fastboende i dalen på 1700-tallet, snakket de aller aller fleste finsk som dagligtale. Mange av dem behersket nok samisk allerede da gjennom handel og kontakt med samer i en tid der man fartet mye

Ludvig nevner Matti Nikolai Salo. Han var min oldefar og behersket finsk svært godt. Jeg kan ikke tenke meg til annet enn at det var morsmålet hans. Min farmor bodde store deler av oppveksten hos hennes besteforeldre, Matti Nikolai og hans hustru. Da hun (farmor) var 5-6 år gammel, oppvokst i Manndalen så sent som på 30-tallet (så språket har vært i bruk!), snakket hun kun ett språk: finsk. Trolig den siste fødte og døde manndalingen med finsk som morsmål. Da farmor døde var hun en habil samisk- og norskspråklig kvinne med et morsmål som ikke lengre var i bruk her. Likevel forteller farfar om ferieturer i Finland der hun benyttet anledningen..

Den gangen var ikke folk så opplyst eller så interresert i aner og røtter som vi er i dag. Min bestemor hadde nok gjort seg noen tanker om det likevel. For da hun opp i gjennom årene flere ganger fikk høre at hun var en “Finlenderjævel” svarte hun: “Tror dokker at dokker e vokst opp av torva her?”. Jeg tror ikke det var mange som tenkte over det på den tiden, de trodde nok at de var kommet opp av torva.

I kombinasjon med ekteskap med folk fra andre steder (Rottenvik, Trollvik, Karnes for å nevne noen jeg vet om), samt handel med samene (også fra tidligere) og skremsel fra myndigheter, ble etterhvert samisk dagligtale. Dette var et språk som var enklere å lære seg. Bare tenk at i finsk er det 15-16 kasuser, i nordsamisk er det halvparten. Jeg påstår ikke at det ikke var noen samer i bygda! Misforstå meg rett! De som eventuelt var der, hadde nok også sin påvirkning over tid. Når de skulle kommunisere med en finlender, var det gjerne enklere for begge på samisk.

Når det gjelder skremsel fra myndighetene, så kan man undre seg over f.eks hvorfor Pata-slekta tok det norske navnet Grytte etter at de kom til Norge. Det finske ordet Pata betyr gryte på norsk. Det er nokså interresant. Andre finske etternavn som Kunnari, Betti, Pellikä (mange etterkommere i Manndalen) m.fl forsvant også ut i det stille etter hvert. Salo-navnet finner man fremdeles i bygda.

Konklusjon på teori: Man snakket finsk da man kom på 1700-tallet. Senere tok samisk over, før fornorskingsprosessen rammet befolkningen. Det samiske klarte man likevel å holde nogen lunde ved like, de eldste i bygda snakker det fremdeles med hverandre.

Du er inne på noe her. I flere folketellinger og undersøkelser har man trodd at snakker man samisk så er man same, finsk så er man finsk/kven og norsk så er man norsk. Detviser seg at det er feil Flere plasser var dagligtalen alt annet en det genetisk skulle tilsi. Vi har eksempler uti Tanafjorden der samisk var daglitale mens flere av de som bodde der var finsk eller norsk. Derfor måman være varsom med å trekke paralleler mellom daglig tale og etnisk opprinnelse.

Jeg har nå lest gjennom denne strengen, men må bare innrømme; jeg føler meg ikke noe klokere . Imidlertid ser det ut som, at flere av debattantene mener , at etnisitet er mer enn gener. Det er en slutning jeg sier meg enig i. Det kan jo også være “selve forklaringen” på hvorfor finsk forsvant såvidt raskt ut av bruk.

En annen forklaring kan være, at flere av kvenene som innvandret, var samiskspråklige i utgangspunktet. Pål Vegard nevner flere “gode” finske slektsnavn. Det er blitt meg fortalt, at en etterkommer til èn av de nevnte, reiste til Tornedalen , for å å besøke slekta. Han ble møtt av folk kledd i kofter…

Det er ikke viktig, og kanskje heller ikke riktig, å diskutere Lisa Vangens utredning her. Jeg vil bare opplyse, at min oldefar Kristoffer Karlsen ikke var innflytter, men innfødt ! Så antall innflyttede kvener 1801-1865 blir følgelig bare 30.

Dersom noen er naive eller egoistiske nok til å tro at kun samer gikk i kofte, så må de kanskje begynne å tenke nytt. Dette filmklippet gir et lite bilde av det, det samme gjør Svanhild Wilhelmsens artikkel om Väkkära, der hun blant annet skriver: Det er også fortalt at kvænungdommer fra Børselv ble av skolen som var drevet av Finnemisjonen tilbydd gratis samekofte mens de var elever på ungdomskolen i Karasjok.

Så spørs det jo om historien Per-Kristian har hørt stemmer? Kanskje kan han fortelle hvem av disse navnene det gjelder? Kanskje var det ikke engang slektningene han møtte. Kanskje var det ikke slektninger igjen engang. Men på en slik reise skulle man tro man møtte samer på veien :-) Det spørs jo nårtid dette var?

Til Pål Vegar.

Jeg så tidligere, på “Kvener ut av skapet”, gamle bilder, der kvener var kledd i kofter, så jeg er nok ikke SÅ naiv!
Jeg bruker selv ikke kofte, men unner gjerne andre, også deg, å gjøre det. Så ikke si at jeg er egoistisk ! :)

Jeg skal, ved anledning, be slektningen din, som fortalte om hendelsen , ta kontakt med deg. Jeg kommer imidlertid til å advare vedkommende, at det er stor sjanse for å bli utsatt for spydigheter og harselas. Likeså vil jeg også fortelle, at du antyder, at deres felles slektning må være dum. Du mener at han reiste på lykke og fromme til Finland, banket på en tilfeldig dør, slo ut med armene og ropte ; “Gled deg slektning, her er jeg!” !? :)

Saklighet er noe , som en forventer av sine meningsmotstandere. (Per- Kristian Isaksen)

Du kan heller la være, dersom du skal spre løgn og fanteri om meg. Jeg ser heller at vedkommende kommer uten anmodning fra deg (hvis de føler for) dersom du skal legge ting til historien som ikke stemmer, utfra en fantasifull (eller fordomsfull) tolkning fra din side. Jeg likte dårlig “trusselen” din..

Dessuten tror jeg gjerne på historien, i alle fall tviler jeg ikke på at det kan stemme, nettopp grunnet blant annet de linkene jeg la ved i forrige innlegg. Jeg trodde du hadde hørt en eller annen historie fra riktig gammel tid, og man vet jo hva som kan skje med historier som går fra person til person gjennom generasjoner (uten å bli nedskrevet).

Man tenker om andre ut fra eget behov. (Norsk ordtak)

Pål Vegar.

Du skrev: Så spørs det jo om historien Per-Kristian har hørt stemmer? Kanskje kan han fortelle hvem av disse navnene det gjelder? Kanskje var det ikke engang slektningene han møtte. Kanskje var det ikke slektninger igjen engang. Men på en slik reise skulle man tro man møtte samer på veien :-) Det spørs jo nårtid dette var?

LESER du ikke hva du selv skriver ?

PS 1 : Reisen fant sted for få år tilbake og foregikk ved hjelp av bil ! :)

Ps 2 : Jeg skal selvsagt avstå å fra å fortelle vedkommende om dine “sleivspark” ! :)

Jeg tror det er DU som ikke leser hva jeg skriver, Isaksen.

Og de der sleivsparkene kan du ha for deg selv. Det er klart at om man mistolker alt (med vilje eller ikke) så kan det fort bli sleivspark uttav det :-) Det hadde vært fint hvis du kunne prøve å merke deg tre av de tre spørsmålstegnene i innlegget mitt, som du nylig henviste til. Det som kun står bakom punktum; det er kun tankerørsle, det er ikke noe å ta seg nær av vel..

Hadde du med engang sagt at det var med bil, og at det var i senere tid, hadde jeg straks forstått bedre. Likevel forstår jeg ikke hvor Isaksen ville med sin lille historie? Det er da ikke noe galt i å gå i kofte, selv i Tornedalen? Jeg har mange slektninger her hjemme også som bruker kofte, noe jeg syns er fint, så lenge de ikke kombinerer det med dongeribuksa.

Annonse

Nye bilder